Juli 2006

Rhumble in Femundsmarka

Tekst: Åsmund Indrebø Næs

Denne sommeren hadde vi valgt å legge årets begivenhet til Femundsmarka. I forkant av turen hadde vi interne problemer med enkelte festglade medlemmer, og resultatet av dette ble at den tradisjonelt så trofaste Petter ble byttet ut med en førstereis-fersking. Denne ferskingen var Bevern.

Førstereis fyller tanken med god most.

Den etablerte trekløveren Wade, Guuten og Køben var i utganspunktet skeptisk til å ha en uerfaren aspirant med på en så krevende tur, men det skulle etterhvert vise seg at lilleputten hadde bein i nesa såvel som krutt i snella.

Vår ubestridte leder, Mr Wade (alias Yatzy Rabin), beordret avreise fra Oslo S torsdag morgen, og etter ørsmå probemer med bagasjelokket, var eventyret i gang. Vi ankom Sømåa (sør vest for Femunden) rundt klokka 3. Her skulle vi møte guiden vår Frode klokka fem. (Ikke det at RIB trenger guide, men ettersom vi hadde med en aspirant på turen, tenkte vi at det var greit å benytte oss av en spesiallærer til opplæringsjobben, slik at den erfarne trekløveren ikke behøvde å bruke sine dyrbare ressurser til en strøjobb som denne.) På disse to timene skjedde det noe forbløffende merkelig. Allerede før grom-Guuten hadde hekta Stingsilda på sena hadde førstereisgutten jaggumeg landa en finfin bekkaure på 250 gram. Han brøyt med førstereisforbannelsen på sitt aller første kast i RIB-regi! Vi var vitner til et mirakel, og hvordan noe slikt kan forekomme vet vi ærlig talt ikke. Flere teorier har sirkulert rundt i de erfarne kretser i etterkant, og de mest aktuelle går på at hele scenen var rigget (altså: medbrakt fisk og fortryllende raske hender), eller at aspiranten har en medfødt gentru, som finnes i arvestoffet og ikke kan tilegnes på annet vis. Dette forekommer ekstremt sjeldent, men det kan faktisk hende at Borge Løvstad sin titantru har satt sine spor i familiens DNA. Dette er naturligvis løse teorier, og formelt sett forblir spørsmålet like ubesvart som våre mer gjennomfunderte eksistensielle spørsmål (eks. hvor ender verdensrommet?). Tilbake til kronologien i historisk rekkeølge; både Wade og Køben slo også an tonen med flere fine små ørreter, før Mark-Guuten også tilslutt bidro med noen nydelige eksemplarer. Aktiviteten var stor, og effektiviteten likdedan. Dette gjorde selvfølgelig sitt til at tiden fløy forbi, og før vi fikk snudd oss rundt var Frode ankommet i jeepen sin, klar til å bidra med sin solide erfaring.

Frode og Wade.

Frode var en dedikert friluftsfanatiker med enorm kompetanse på de fleste områder. Han viste oss flere gode fiskeplasser langs elva, før han tok oss med til et ”hemmelig” tjern inne i marka. Stemningen blant enkelte medlemmer var relativt lunken da det viste seg at vi måtte gå 40 minutter til tjernet, men det skulle vise seg at turen var verdt slitet. Over en trubyggings-koketår på bålet fikk Frode oss til å få den nødvenfige trua man trenger for å lure fisken. Han fortalte at næringsgrunnlaget i vannet var ekstremt godt, slik at det fisken hadde alle muligheter til å vokse seg stor der. I tillegg kunne han fortelle flotte historier som bl.a da ”far has” landa ørret på over tjue hekto akkurat i dette tjernet. Vi begynte deretter å kaste, og etter kort tid fikk faktisk
førstereisgutten vår nok en fin grill-fisk. Slukfisket ble deretter temmelig stille, mens Wade hadde nok å gjøre med fluestanga si. Flere små ørreter ble landa, før Yatzi Rabin (og Shimon Penizen hans) plutselig ble stiv som en stokk. En skikkelig pinne hadde slukt flua. Vi andre strømmet til, og selv den erfarne Frode ble infantilt ivrig etter å få denne opp. Etter flere minutters kamp mellom artene seiret Homo Sapiens. Det var selvfølgelig Guutens grepa never som fikk kasta beistet på feil element (sett fra ørretens synsvinkel). Vekta viste 690g og turen var redda allerede der.

Mor og Køben tok med seg birøkterutstyr.

Dagen derpå fisket vi langs elva. Vi tror på dette tidspunktet at Køben var besatt av overtru, selv om han landa flere små stingsild. Han mente bl.a at han hadde sett en ørret på 2-3 meter mellom ”ævva”. Vi tenkte vårt, drakk tår og spiste småkaker. Det var tydeligvis litt for tidlig for stor-ørreten i elva, så senere på kvelden dro vi tilbake til det lille ”hemmelige” tjernet. Her ble det noen småfisk på laget, hovedsaklig landa av Wade. Sent på kvelden skulle også Guuten endelig få godt betalt for sitt utsøkte makk-fiske. En råflått ørret på 570g slukte markklysa, og dermed hadde Guuten for alvor meldt seg på.

Lørdag formiddag fisket vi også i elva. Dagen minnet usedvanlig mye om den før; Køben hadde overtrua, mens vi andre drakk tår. Førstereisgutten fortsatte å imponere, ikke bare i form av fiske, men også i form av stor arbeidsvilje i forhold til tradisjonelle husmorssysler som rydding, sortering og tårkoking. Dette er områder vi tidligere har slitt på, så lilleputten fant virkelig sin plass, og vi inkorporerte derfor kallenavnet ”Mor”. Etter formiddagsfiske måtte Guuten ta en tung avgjørelse. Han valgte å avstå fra kveldsfiske pga feber, og la seg inn (eller ble innlagt, alt ettersom) på en hytte for å få tilstrekkelig søvn. Det var trolig et slag i trynet for resten av laget, at deres ankermann og trolig sterkeste kort skulle utebli fra den viktige oppløpssiden.

Flott fangst.

De tre gjenværende kjempet tappert, men storfangsten uteble dessverre siste kvelden. Da en opplagt og uthvilt Guuten plukket gutta opp ved avtalt møtested søndag morgen, var han vitne til en sliten, men ikke slagen gjeng. Humøret holdt hele veien til Tigerstaden, og i møtet med sivilisasjonen merket vi på kroppen at ikke hygienen ikke hadde stått til

laud på ekspidisjonen. Da Guuten og Mor satt seg ned i en ”sekser” på toget, der det allerede satt en dame i 40-årsalderen, tok i det ikke lang tid før den eldre kvinnen sa at vi kunne få ”sekseren” alene, og flyttet beite til andre enden av vogna. Deilig for oss egentlig.

Alle var enige om det var en fantastisk tur, og at vi på et senere tidspunkt vil vende tilbake til Femundsmarka og fullføre jobben.

E6.

American Wade.