Mai 2009

Professoren undersøker Farmington River

Tekst: Anders Thormodsæter

Farmington - nedstrøms

Av gjesteskribent: Anders; Rett i bøtta’s USA korrespondent utplassert i Connecticut

Etter Montana blei det brått vanskelig å sove om nettene, en kløe spredde seg gjerne utfra kastarmen og onde stemmer hvisket kilo kilo kilo hver gang det var stille. Til slutt måtte jeg gi tapt for abstinenense og fiske

Amerikanere er generelt store i kjeften og ikke fullt så store i handling, og siden det nærmet seg finals fikk jeg ikke med meg min såkalte fiskekamerat. Så jeg leide bil alene, skrev ut kart og siktet meg inn på Farmington river, en elv det går gjetord om her i Connecticut. Første destinasjon var upcountry sportsfishing for tips og fluer. Selv om jeg var raus på fluekjøp fikk jeg ikke tilbake det samme i form av tips, det gikk mest i «the whole river is great, just look for slow-running parts…» Vel vel, trua var uansett på topp for en av de ivrigste klekkerne her for tida er Hendricksons, en variant av vår Aurivilli, bare litt større, hooo!

Farmington - nedstrøms

Jeg fant en parkeringsplass med utsyn over elva og samtidig en haug med amerikanere som fisket. Merk, første elvevettregel i USA: Selv om det står mange amerikanere på en spot, betyr ikke det at den er god. Det betyr snarere at det er en parkeringsplass i nærheten. Så jeg gikk oppstrøms gjennom kratt og torner til jeg fant en lovende plass i fred fra andre. Klokka var omtrent 11 og jeg hadde ni timer med lovende fiske foran meg. Men ikke et vak var å se. Videre oppstrøms, ny gjeng med amerikanere og parkeringsplass, men ikke vak her heller… Etter et par timer med leting ble det tid for å gå tilbake til bilen etter mat. Jeg lunsjet i nærheten av første gjengen med amerikanere, kanskje var det sosialt behov som tok overhånd, kanskje intuisjon. Uansett, i det jeg hadde tatt første biten kom første vak, deretter flere.. Det var voldsomme vak, fisken kastet seg over Hendricksons, både vått og tørt.

Jeg satt på en 12’er flue på 4x fortom (sic) med oppheng og bestemte meg for å lære amerikanere litt om fluefiske, da ingen av dem fikk fisk.

Farmington - oppstrøms

Ett kast – en fisk (regnbåge – 450g), to kast – to fisk (brun – 300g), tre kast – tre fisk (regnbåge – 500g), fire kast – fire fisk (brun 350g), fem kast – fem fisk (brun 300g)! Mye vått og ikke så stort, men likevel: Følelsen av å ha fire amerikanere som skuler bort på deg mens du utfører RIBs favorittsport – Landing og atter landing – er fantastisk. Etter noen flere kast uten fisk (whut!?) forsvant tørrflua/indikatoren og det smalt til i snøret. Aiaiai, alle tanker om Tisleia og nullkilostrua forsvant som dugg for sola. Dette var noe helt annet. Fisken søkte rett ned til bunn og jeg klarte knapt å holde igjen, tanker om både tre og fire kilo begynte å dukke opp da den begynte og dra oppstrøms og jeg måtte stramme bremsen flere runder for å ha noen som helst motstand. Stanga bøyde seg så tuppen gikk ned i vannet. Etter noen minutters beinhard jobbing var fisken endelig bare to til tre meter unna (jeg hadde fortsatt ikke sett den, den søkte kun ned mot bunn). Da kom lyden enhver fluefisker har mareritt om – snap! – snøret ryker. 4x snøret ryker! Mitt livs verste følelse var et faktum. Etter noen minutter med åpen munn og innabords koking begynte jeg å se på snøret. Hele 4x-fortommen var blitt hvit og trevlet av motstanden.

Vel, da har jeg hvertfall lært – the hardway, som en vanligvis gjør i fluefiske – at en sterk fisk ikke nødvendigvis bør ha sterk brems.

Etter usannsynlig motgang den neste timen (misery loves company) som inkluderte flok på snøret, mistet flueboks i vannet (plukket opp av amriks), mistet håv (plukket opp av amriks) og null fisk begynte det å regne. Erfarent satte jeg øyeblikkelig på BWO og etter kast smalt det endelig til igjen. Etter noen minutter med jobbing, rykenoia og usedvanlig slakk brems (antitese) fikk jeg endelig håvet inn prakteksemplaret.

Og, som vanlig når jeg ikke har noen vitner, 1000gs brunørret! Sjekk bilder for «bevis». (Vekta viser 1500g, trekk fra fem hundre gram for den er stilt 500 g for høyt inkl. håv.)

Trekk fra 500 først (Lang historie). Autofocus satt ikke helt som det skulle.

Godfølelsen tilbake. Og en liten nedjustering av forrige fisk måtte til, for fisken her var virkelig sterk, men jeg påstår fortsatt at jeg mistet 2kilosfisk. En times fisking til ble det, men elva var helt uten vak og jeg kastet inn årene litt over seks (solnedgang åtte). Fin tur var det! Neste gang kanskje vi er flere!

Ikke så lett å ta bilder med stang og håv i hånda uti en elv.

Så, ift fremtidige turer, Farmington river rating basert på en dags fiske:

GENERELT FISKE: 7 – Kunne vært mer tørt, men dette kan ha noe med at jeg alltid brukte oppheng og fisken derfor ofte valgte vått. Når det var klekking var det sinnsykt bra, utenom klekking ikke så bra. Årstida gir mye dum fisk, men hører at de bruker opptil 8x på sensommer og høst.

SEXYNESS: 5 – Noen av partiene er i nærheten av vei, og naturen rundt er ikke spektakulær på noen måte. Men mange rolige partier.

KØ: 3 – En god del fiskere, selv på en torsdags ettermiddag siden elva er i nærheten av mye urbanitet. Ikke noe problem å finne spots alene though.

KILOTRU: 9 – Eneste grunn til at den ikke får full score er fordi det er mye smått også.

TILGJENGELIGHET: 7 – ikke Norge, men 3t kjøring fra NY.

OMEGN: 7 – Housatonic er like ved, og noen andre mindre elver. Litt lengre unna finner en jo masse elver både i pennsylvania og NY though.
TOTALT: 38

Men naturmessig mye kjipere enn Montana..

Til sammenlikning, Big Horn som vi nesten alle kjenner:
GENERELT FISKE: 10 – Evig klekking!

SEXYNESS: 7 – Ikke som spring creeks, men fin lell.

KØ: 3 – Båter…..

KILOTRU: 4 – Ikke så langt hvertfall

TILGJENGELIGHET: 4 – langt å dra.

OMEGN: 10 – Paradise Valley!!!

TOTALT: 38