April 2010

Montana 3: Frykt og avsky

Tekst: Åsmund Indrebø Næs
huset på prærien. ikke helt på prærien.

Den tredje ekspedisjonen til Montana, på like mange år, lå foran våre føtter. Med den nye konstellasjonen av ribbere, følte flere av oss allerede før avreise at dette skulle bli en tur utenom det vanlige. Det skulle vise seg å være en riktig magefølelse.

Kort introduksjon av ribberne på tur
Med på turen var Vademannen, Myjlarguten, Knut og Fola. For lesere som ikke tidligere kjenner til RIB, er Vademannen og Myjlarguten to gamle ringrever i RIB-sirkuset. Vademannen er klubbens ubestridte kaptein, mens Myjlarguten er som en styrmann å regne. De to siste turdeltagerne er definitvit dekksgutter. Foreløpig. Knut og Fola har aldri før vært med på ørretfiske med fluestang, og spesielt Fola er, i de lukkede kretser, mer kjent for harde sjøslag enn fokusert imitasjonsfiske. En interressant kombinasjon, RIB goes reality-tv. Nesten.

Fredag: Sjikkelakke sjikkelakke.
Myjlaren har i den siste tiden jobbet i New York, og skulle møte resten av gjengen i Chicago. Her skulle vi tilbringe den første helga, og forhåpentligvis riste av oss alt forstyrrende festoverskudd og forbrede oss mentalt til et høyst målrettet fiske i Montana. Men hva angår festoverskudd, var det tydelig at flere av deltagerne hadde prikka inn toppformen. Trioen på vei fra Norge hadde ved ankomst O’Hare flyplass allerede startet en andre runde med russefeiring. Etter å ha tømt den streikerammede flybesetningen i British Airways for brennevin, hadde spesielt to av deltagerne dratt på seg keiserens nye russedrakt, og shottet hvitvin.

Chicago

Ved ankomst hotellet, fikk vi vårt første slag i trynet. Vademannen hadde bestilt hotellrom gjennom Hotwire, og rommet hadde kun en dobbeltseng, i tillegg til en divan. Etter krangling med resepsjonen tok Fola på seg stormannshanskene for første gang på turen, og punget ut for en oppgradering til ”the Lovely Suite”. Da han fikk se hvor lite ”Lovely” suiten egentlig var, tok han av seg stormannshanskene igjen, og vi stod tilbake med en dobbeltseng og en divan. Vademannen er viden kjent for å rigge tel smarte løsninger, og i år hadde han klart å koordinere oppholdet slik at hans livsledsager, pluss et knippe venninner, befandt seg i Chicago på samme tidspunkt som oss. Vår manko på sengeplasser løste seg ved at Vademannen sov hos jentene. Om det hele var et utspekulert og nøye kalkulert stunt fra Vademannen, vites ikke. Tilfeldig eller ”tilfeldig”?

RIB lader opp i høydehus

Etter noen drammer i baren, dro følget ut for å spise middag. Under, og etter middagen, skjedde det flere hendelser som skulle legge føringer for eventyret videre. Myjlaren ble svimmel og uvel, og følte seg nødt til å krype tilbake til hotellrommet med halen slepende mellom beina. Mens Myjlarens humør og optimisme for videre festing var i ferd med å visne hen, blomstret den ditto hos de to uerfarne ribberne. Utenfor restauranten kom de i prat med en fattig, svart mann som spurte om småpenger. Småbrisen og überopplagt sendte Knut en femtidollarseddel i retning gatemannen. Begrepet ”nifty fifty” ble her introdusert, og skulle vise seg og få livets rett resten av turen. Stormannshanskene var igjen på plass, men denne gangen på Knut sine hender. De nærmeste dagene var en forlengelse av dette veiskillet. Myjlaren måtte ta det piano, mens russeduoen spilte elgitar og spredde om seg med grønne ”russekort” med bilder av presidenter. Vademannen havnet et sted midt i mellom.

et tegn fra han der oppe i Chicago

Lørdag: Kontraster
Lørdagen i Chicago var en blåkopi av fredagen. ”Grønnrussen” feiret som bærumsrussen, Vademannen hold det pansjonist med dama og Myjlaren endte opp med å dra til sjukehuset for blodprøve. Han ble diagnosert som dehydrert, som i grunn var i tråd med hva doktor Fola hadde forutsett, ”Du må drikk meir” var den klare anbefalingen fra Fernet Brancas ankermann. For å stoppe drikkepresset fikk Myjlaren heldigvis sykemelding der det stod svart på hvitt at han skulle unngå alkohol. Doktor Fola tok sykemeldingen til vurdering, og attesten slash søknaden ble til slutt innvilget. Før kvelden veltet over oss, rakk den friske gjengen å få med seg Chicago Bulls-kamp i legendariske United Center. Utover i de små timer ble russetreffet landstreff. Festekameratene endte opp på ”no-pants party”, der det også ble arrangert tipsekonkurranse. Det ryktes at de to ribberne vant overlegent, og hvor mange ispinner, kongler og annet rask de nå gjorde seg fortjent til å binde i russelua, vet de trolig ikke selv.

Fola med nye flybriller

Søndag: Til Montana
Så var det endelig tid for forflytning mot utmark og ørret. Eventyret skulle for alvor begynne. Etter en rask mellomlanding og saftig burger i Denver, som Fola selvfølgelig akkompagnerte med to Gin and Tonics, ankom vi Billings, Montana sent på kvelden. Det var tydelig at russen begynte å bli slitne, og det var en slags 18.mai-stemning før eksamensperioden. Vi kastet innpå Taco Bell, og kom oss til Bozeman der vi tok inn på et seriemorderhotell. Vi var på vei mot vest-Montana og Missouri River. Først ut var Big Hole River. Snakkisen gikk på at det der var et knakanes godt fiske for tiden.

tørt eller vått ?

Mandag: Første møte med elv
Vi ankom Big Hole mandag formiddag, og det var tilsynelatende ok forhold. For en ekstremt fiskekåt gjeng hastet det med å få på seg utsyret og finne fisk. Etter et par timer med speiding etter vak, hadde vi fortsatt til gode å se livstegn fra ørret. Vinden begynte etterhvert å blåse opp, og vi valgte å spare energien og returnerte til sivilisasjonen. Sivilisasjonen var i dette tilfellet Dillon, der vi hadde tatt inn på enda et seriemorderhotell. Her fikk vi bekreftet vår hypotese om seriemorderhotell, da vi fant et 9mm patronhylster på parkeringsplassen. Forøvrig er Dillon et usjarmerende tettsted der den klare højdaren er Patagonia Outlet Store. Her selges Patagonia-klær til priser i samme klasse som Louis Vitton vesker på gata i Mallorca. Mer utstyr gir som kjent mer fisk, så vi dro korta varme nok til å kroke kilosfisk i sølepytter. Utenfor hotellet fikk vi lunsjet i en Tacobuss (!), før vi besøkte de lokale fiskesjappene. Her fikk vi vårt andre slag i trynet. Personalet forklarte oss at det var en storm på vei inn mot området. Slap. Weather.com konfirmerte stormvarselen, og vi tok beslutningen om å skifte beite. Vi bestemte oss for å flykte østover mot Hardin og Big Horn river. Her ville vi trolig unngå stormen, i tillegg til at vi kjente elva godt fra både Montana 1- og 2 ekspedisjonen. Big Horn er en elv med ekstrem fisketetthet, selv om snittstørrelsen visstnok har sunket betraktelig de siste ti årene. Rykter skal ha det til at fisken i elva engang hadde en snittstørrelse på over kiloen. Nå ligger den trolig rundt 500 gram. Helt greit for oss som er vant til 250-grammere i marka.

tacobuss i Dillon

Etter 5 timer bak rattet, ankom vi Super 8 i Hardin. Her fikk vi nullstilt hotell-karmaen fra Chicago. For prisen av et vanlig rom fikk vi hotellets fineste suite. Det skal legges til at hotellet hadde betraktelig færre stjerner enn melkeveien, men vi følte oss allikevel celebre.

Tirsdag: Første møte med fisk
Hardin ligger ca 30 minutter med bil fra Fort Smith og Big Horn river. Elva ligger i et stort indianerreservat, der det ikke selges alkohol. Det falt oss derfor naturlig å ha base i Hardin. Vi elsker indianere ass, det ekke no sånn. Spesielt Pocahontas. Forøvrig heier vi på dem i kampen mot cowboyene, selv om det kan se ut som det slaget er tapt.

Vi parkerte samme sted som året før, og så øyeblikkelig vaking i elva. Det kilte i underlivet, og vi følte endelig at vi var der vi skulle være. Det klekket moderat med BWO (Blue Winged Olives), den eneste døgnfluearten som klekker i Big Horn tidlig på våren. Endelig skulle det landes fisk, og det tok ikke lang tid før landeklubben hadde landing i sikte, sånn cirka som en sjørøver. Både Vademannen og Myjlaren var raskt på gang, og landet flere pene gjennomsnittlige Big Horn- fisk rundt 500 gram. Vademannen tok ansvar, og påtok seg guiderollen for Fola. Guiden fant en flott pool med flere vakende fisk og ikke lenge etter hadde Fola storfisk på kroken. Etter noen harde tak med herr salmo, lå en pen 850 grams regnbue og sprellet i håven. Den uerfarne Fola hadde kommet som en kanon ut av startblokka, og den mer erfarne duoen følte behov for å vise hvor skapet skulle stå, og unngå fotofinish. De fikk begge landet flere mid-size fisk, men ingen større enn 600 gram. Fola ledet størrelsekonkurransen etter den første fiskedagen, og hadde man satt penger på dette, ville nok også Norsk Tipping gitt en raus utbetaling. Det var bare å legge seg flat som ark for den nye stjerna. Knut var plaga med kreng på snøret (kaste, knute og frustrasjonsproblemer).

god stemning i Big Horn
stolt Fola med frekk bue

Onsdag: Fisk og feiring
På onsdag strålte sola. En nydelig dag, men det var fortsatt kaldt. Det klekket mer BWO enn dagen før, og vi landet fisk på dun-imitasjoner og klekkere. Heller ikke denne dagen ble Folas bestenotering passert, og vi dro tilbake til suiten vår for basketballkamp på tv. Knut hadde tatt med prosjektor, så opplevelsen skulle bli amerikansk. Å ha prosjektor med på tur er forøvrig et godt villmarkstips til alle dere friluftsfolk der ute. Lars Monsen, ta notater.

Vademannen hadde så langt på turen skrytt av sin lidenskap for ”fortys”. ”Fortys” er et sterkt og billig øl som ofte blir forbundet med hiphop og den svarte underklassen i Amerika. Han hadde handlet på den lokale bensinstasjonen, og russen hoppet selvfølgelig på moroa. Den fortsatt småsjuke Myjlarguten ble dermed kastet inn i en ufrivillig sosialantropologisk studie der ”fortys” møter hvite lettvektere på flaska. Man kan godt konkludere med at ”fortys” vant kampen, da Vademannen snubla inn på hotellet igjen klokka 01. Knut ramla inn vinduet klokka 03, mens den mest erfarne sjørøveren Fola, klarte seg forbløffende bra etter et det som visstnok skulle ha vært et sjøslag av den strie typen. Rykter skal ha det til at RIB-trioen spanderte all drikke på hele baren den kvelden.

Myj i kjent stil

Torsdag: Bakrus og snø
Tre av deltagerne hadde fått utdelt en satans trang hjelm denne dagen. Dette ga seg utslag i fangstrapporten også. Det snødde st.bernhardshunder og gauper, og det klekket solid med BWO. Den etterhvert så revousjerende tørrflua vi hadde kjøpt på vei til Dillon fortsatte og levere varene. Flua var en hackleflue med en tynn plastikkpinne under hackelet. Pinnen var 1cm lang, og i enden hang en nymfe. Dette gjorde at tørrflua fungerte som en nymfe / klekker som ble hengende rett under vannfilmen. Denne merkelige skapningen viste seg å være det perfekte agn på dette tidspunktet, og Myjlaren kroket to pene eksememplarer på 750 og 650 gram.

fortys

Bakrustrioen insisterte på å runde av fisket tidlig denne dagen. Denne torsdagen hadde vi forhåndsbooket fiske i Armstrong Spring Creek. Spring Creeks er elver med krystallklart kildevann, noe det finnes endel av i Montana. Temperaturen på spring creeks er den samme hele året, noe som gir et enormt næringsgrunnlag for fisken. De fleste sping creeks er private, og i Armstrong må man betale 100 dollar dagen for fiske under høysesongen. Frem til 15.april er prisen 40 dollar dagen, fortsatt ganske stivt. I Armstrong hadde vi hatt en knakanes godt fiske på Montana 2 ekspedisjonen i 2008, og forventningene var skyhøye.

Vi hoppet i bilen, og kjørte til Livingston. På veien stoppet vi i Billings for shopping og tatovering. Knut hadde shoppingabstinenser og hoppa av på kjøpesenteret, mens resten av gjengen dro for å finne en tattoo-sjappe der Fola kunne få seg RIB-tattoo. Vi leker ikke butikk.

body marked up

Livingston er en sjarmerende cowboyby 15 minutter fra Paradise Valley. I Paradise Valley finnes tre spring creeks; Armstrong, Nelson og DePuy. Bård og Lars fisker bl.a Nelson og DePuy på sin tv-episode fra Montana. Vi hadde booket hus i Livingston for resten av oppholdet. Økning i boligstandard ga oss mer albuerom. Da vi nærmet oss, forsøkte vi å få kontakt med vår utleier Patricia. Patricia var som sunket i jorda. Vi dro innom flere kneiper, rønner og hoteller i det lille lokalsamfunnet for å forsøke å finne noen som kjente Patricia, eller visste hvor hun bodde. Lokalbefolkningen var utrolig imøtekommende, men etter flere ringerunder hadde vi fortsatt ingen spor. Jakten på Patricia forble uten resultater denne kvelden, og vi endte opp med å tilbringe natta på Rodeway Inn og naborommet til et av rommene vi okkuperte under Montana 2.

i George Andersons sjappe, Livingston
Vår mann Doug til høyre

Fredag: Armstrong, hus, pc og pass
Før Myjlarguten våkner, skjer det ofte en hel masse. Dette er en Narnia-aktig verden der egg & bacon blir til på mystisk vis. Kun utpregede A-mennesker (alias pensjonister) har sett denne siden, og denne dagen hadde den morraglade gjengen av følget fått kontakt med Patricia. Det viste seg at Patricia, på lik linje med rapgruppa D12, trolig hadde en usunn kjærlighet for blå, gule og lilla piller. Hun var usedvanlig tilbakelent, og vi ressonnerte oss frem til at det var en av de fargede pillene som hadde gjort henne istand til å slumre seg gjennom våre 15 ubesvarte anrop dagen før. Hun viste tydelig lykkepilleanger, og tilbudte oss en gratis middag på hennes italienske restaurant i byen, Adagio, som et plaster på såret. Vi fikk nøklene til huset, et hus som viste seg å være helt perfekt for oss; romslig, reint og med basketballkurv tversover gata. Vi hadde fått en god start på dagen, og vi satte kursen mot årets første møte med en spring creek.

Paradise Valley

Straks vi ankom Armstrong, ble vi som året før, nyforelska. Sola skinte, og den lille elva var krystallklar og tander som ei jomfru. Vi parkerte ved de rolige partiene øverst i elva, som året før hadde gitt oss et fantastisk fiske. Her var det dødt som en kjerkegård, og vi beveget oss nedstrøms, til den store bakevja der det tidligere har gått mye fisk for å rydde. Her vaket det sporadisk, og vi bandt på ulike myggimitasjoner. Knut bandt på en myggklekker, og etter få kast brøt han endelig førstereisforbannelsen og landet en nydelig bue (regnbueørret) på 750 gram. Laget forøvrig landet også noen mindre buer denne formiddagen, før været plutselig bestemte seg for å slå seg vrangt. Vinden slo inn over Paradise Valley og Armstrong med enorme kast så en skulle tru Storulv jaktet smågriser igjen. Vi bestemte oss for å runde av fisket for dagen.

knut med sin første for turen

Tilbake i huset kastet Knut, den ivrigste kokken på laget, seg over en nyinkjøpt indrefilet til 100 dollars. Mens biffen godgjorde seg i ovnen, fant Vademannen ut at pcen hans hadde fått hard medfart under sjøslaget i Hardin. Harddisken funket ikke, og den totale teknologiflåta hadde fått seg enda et skudd for baugen. Både Knut og Folas maskiner hadde gått ned som Blucher tidligere på turen. Kun Myjlarens maskin hadde overlevd alle angrep. Som om ikke dette var nok, fant Fola ut at passet hans var forsvunnet. Han kastet seg i bilen, og kjørte tilbake til Rodeway inn hotellet der vi sov første dagen i Livingston. Folas medfødte griseflaks viste seg igjen, og han returnerte triumferende med Norges lille røde. Biffen var klar, og den var mør som graut.

glad fola fant igjen passet

Lørdag: Armstrong-motgang
Vi våknet til vinter. Under frokosten, og ved hjelp av luft på boks, fikk Knut Vademannens harddisk opp ”på beina” igjen. Pc-status: 2 av 4.

Ved elva lavet det ned, og det iset i ringene på stanga. Snø skulle visstnok være bra for BWO klekkingene. Det viste seg å stemme. Etter en iskald og helt død morgen ved elva, begynte det etterhvert å klekke godt med døgnfluer. Optimismen steg i takt med klekkingen, og vi beveget oss opp og ned i elva etter store fisk med duns på menyen. Optimismen gikk etterhvert over i moderat optimisme, før den visnet hen og ble moderat pessimisme. Kun sardiner var oppe og tok duns, og vi fant aldri noe interressant å prøve oss på. Etter den heller frustrerende gårsdagen i Armstrong, skulle denne lørdagen være oppturen som skulle bringe oss tilbake til oss selv. Det skjedde såvisst ikke, og det begynte å spre seg frustrasjon i gruppa. Vi bet tenna sammen, forsøkte å holde humøret oppe og krysset fingra for en opptur 1.påskedag.

knut håver fisk

Da vi kom tilbake til huset, hadde sola virkelig vunnet kampen mot kulda, og vinter ble til vår. Årstidene skifter fort i Livingston. Sent på kvelden fant Knut ut at bilnøklene var borte, han var nesten sikker på at de hadde blitt igjen i tatoveringssjappa i Billings. Ytterligere konsekvenser av de fuktige dagene tidligere på turen fortsatte å tikke inn, men også denne blemma ble reparert. Vi spiste et nydelig måltid på RIB-house, og spilte som vanlig poker om sengeplassene.

obligatorisk bilde ved armstrong

Søndag: Ned i kjellern
Etter noen nedturer i Armstrong, var vi ekstremt klare for en opptur. Oppturen og forhåpningene om et godt tørrfluefiske ble skrinlagt så fort vi våknet. Det raslet i hele huset, og vinden flekset muskler som Katrina. Vi valgte likevel å dra til elva, men slet hardt i kampen mot naturkreftene. Den puristiske tørrflueklubben nærmet seg tanken om å begynne å kaste streamere, men vi klarte å holde oss i skinnet. Depresjonen var et faktum. Vi vurderte en telefon til pillenarkomane Patricia for noen gode tips. Vi greide igjen å holde oss i skinnet.

Dette var Folas siste dag på tur. Han greide ikke lenger å leve med tanken på at Fernetflaskene i Tigerstaden trolig hadde begynt å samle støv. Knut tok jobben med å kjøre til Billings, fordi han samtidig kunne hente bilnøklene hos Black Sparrow Tattoo, to smekker i ei tørrflue. På veien ble de i en enveiskjørt gate blinket til siden av onkel american swat police da de som laks kjørte mot strømmen. Vademannen og Myjlaren holdt det cowboy i Livingston, med burger, pils og fiskeporno.

lunsj ved Nelson

Mandag: Nelson: Fisketuren begynner for alvor
Etter flere dager med motgang, følte fiskerne behov for forandringer. Vi booket fiske hos Nelson Spring Creek på andre siden av dalen, og håpet på en ny era. Det fikk vi. Ved ankomst Nelson Ranch ble vi møtt av ei feiende flott jente på vår egen alder. Hun var arving av ranchen som driver kvegdrift og spring creek. Hun virket ekstremt reflektert, og hadde en sjarm som ville fått Arne Hjeltnes til å virke like sjarmløs som katolske biskop Eidsvik. At hun hadde et fantastisk smil og fisket med tørrflue, trakk heller ikke ned. Vi stod med geipen nedpå knea, og stotret frem noen gloser om at vi gledet oss til å fiske. En kollektiv kommunikativ kollaps, men so be it.

Nelson-arvingen med fans

Nyforelskede kom vi ned til den lille elva, og vi så veldig snart at dette var noe vi burde gjort tidligere. Det vaket mye stor fisk på mygg, og landingsmaratonet kunne endelig begynne. Vi fisket knallhardt med myggimitasjoner denne dagen, og landet en god del fisk tett opp mot kiloen. Allikevel kunne vi tatt mye mer, men vi klarte ikke helt å knekke koden.

Tross alt, en lykkelig trio kom tilbake til huset, spilte basketball og spiste på RIB-house. Endelig var Montanafisket tilbake slik vi husket det fra året før.

knut med pen fisk i nelson

Tirsdag: DePuy Spring Creek med skotsk aksent
Vi hadde hatt suksess med ”skifte-beite” taktikken og fortsatte naturligvis med samme oppskrift. DePuy Spring Creek stod på menyen, den største av sitt slag i Paradise Valley. DePuy-imperiet har ifølge vår fantasi en lang, stolt og skotsk historie. Familien har sine røtter i den britiske adelen. På et tidspunkt døde herr DePuy, og tilbake stod hans vakre fru med ansvaret for det herskapelige huset med tilhørende elv. Fru DePuy har såvisst passert toppen rent aldersmessig, og selv om hun på sine yngre dager hadde en romslig personlighet, er den lutrygga gamle knerka idag mest opptatt av små ubetydelige detaljer. Dette ga tydelige utslag ved kjøp av fiskekort i elva. Mens de andre spring creek-eierne er fornøyd med penger i hånda, var fru DePuy besatt av ekstrem nøyaktighet i forhold til personalia, bosted , stamtre og håndskrift. At Myjlarens navn inneholder alle de tre norske bokstavene (æ, ø og å) gjorde heller ikke saken enklere.

og myjlaren ga seg ikke

Da vi omsider fikk all personalia registrert med lesbar håndskrift, kastet fiskerne seg nedstrøms. Det lavet ned, klekket ganske bra ,men vi fant heller ikke her stor fisk. Ved elva finnes en liten fluebu. Der sitter en erfaren gammel krok og binder fluer for salg. Etter et par gode elvetips fra den gamle kroken, fant vi omsider ei nydelig bakevje med mye pene eksemparer. Disse fiskene føyde seg inn i påskens lange rekke av stor fisk i Paradise Valley som kun spiser mygg. Påskemygg. Vi hadde kjøpt inn tynnere fortom (7X / 0,10 mm) og mindre myggimitasjoner (krok 24) av ulike slag, og det viste seg at det nye utstyret leverte ganske bra. Vi landet flere pene fisk, før Vademannen klarte å lure bakevjas største. Endelig ble kilosgrensa brutt. Han lander omsider fisken på 1050 gram. Vi hadde endelig grunn til å poppe Champagneflaska som hadde ligget altfor lenge i bilen. Den ble sablet, og vi innførte øyeblikkelig en ny tradisjon i RIB. Hver kilosfisk skal feires med sablet sjampanje. Vi var helt klart et skritt nærmere knekking av myggkoden og klare for å gi Armstrong en siste sjanse.

vademannen med kilosfisk i dePuy
kilosfisk-sjampanje i gamle kaffekopper. vi er fra ås, er vi ikke

Onsdag: Armstrong clearwater revival
Vi var på en bølge av medgang, onsdagen startet fantastisk. Egg og bacon smakte bedre enn vanlig. Sola strålte, og på vei til Armstrong ble vi servert kaffe av Livingstons søteste jente (vel og merke dersom Nelson-arvingen defineres ut av Livingston). Hun var så søt at Vademannen fikk problemer med snakketøyet ved bestilling, og vi endte opp med 3 cappuccinoer. Helt feil selvfølgelig.

I Armstrong hadde ting skjedd, og nå hadde fisken på de øverste partiene begynt å komme opp for å spise mygg. Med 7x fortom og mikroskopiske myggimitasjoner på krok 24 smalt den ene kubben etter den andre på. På grunn av den lille krokstørrelsen fikk vi problemer med å kroke fisken, men vi landet rundt et dusin ørreter mellom 400 og 1000 gram denne dagen. Vi hadde for alvor knekt myggkoden, daVinci style. Til lunch fortsatte vi med gastronomi fra øverste hylle, burgere med indrefilet. Hellstrøm, stand up.

knut la fra seg krengen, og begynte solide innhogg på fangsstatistikken

Tilbake i HQ, kjørte vi vanlig pakke med basketball og RIB-house. Vi begynte etterhvert å bevege oss mot nye marker i menyen også, og forandring på denne arenaen ble også suksess. Forandring, altså.

Torsdag: Tilbake i Nelson
Vi våknet til en helt ny dag. Været var igjen blitt kaldere og det blåste kraftig. Vi skulle igjen prøve oss i Nelson og kjørte naturligvis innom Jumping Trout Coffee i håp om igjen få et glimt av den vakre servitøren. Symbolsk nok var den vakre påfuglen i bua borte, og vi ble servert av ei burugle. Bu-ugle.

storfisk i Armstrong

Den sterke vinden gjorde fisket vrient. Det var kun Myjlarens oppheng med discomidge som fungerte. Vi tok en tidlig kveld, en voksen avgjørelse av en barnslig gjeng.

Vademannen og Knut dro ned på den lokale kneipa for å se basketballkamp på firkanten, mens Myjlaren la seg på sofaen med et tjukt litterært verk av en obskur russisk forfatter. Typisk Myjlaren. Han kom ikke langt inn i verket før Vademannen kom løpende oppspilt tilbake til huset for å dra lesehesten med til torsdagsquizzen på den lokale baren. 49er bar var denne kvelden stappfull av folk, med representanter fra alle lag av det sosiale mangfoldet i Livingston. Cowboyer, indianere, skjeggaper, tusseladder og nordbaggare stilte alle til start, og vi gikk selvfølgelig hardt inn for seieren. Det viste seg at vi fikk problemer med mange spørsmål i kategoriene amerikansk historie og kultur, men flaks for oss, vi fikk en god venn og støttespiller i bartenderen. Den kraftige servitøren var plump som få, og ga oss flere svar i klartekst. Han var ikke typen som brydde seg om hint og ledetråder, en mer rett-på-sak kind of guy. Det endte med en litt bitter andreplass. Senere på kvelden kom vi i kontakt med en hyggelig dame fra Livingston med slekt i Norge. Som amerikanere flest, elsket hun Norge av hele sitt hjerte og vi ble etterhvert gode venner. Det viste seg at vår nye bestevenninne var gruve-eier, hadde økonomien og de lokale kontaktene on lock. Hun lovte oss gratis bed & breakfast neste år, noe vi selvfølgelig tok bokstavelig.

Nelson Spring Creek

Etter den hyggelige quizzen på 49’er bar, endte vi på The Office, en kombinasjon av bar og liquor-store. En mindre norsk og mer amerikansk modell. Her var tilgjengeligheten av sær alkohol stor, og vi kom det nærmeste man kan kalle russefyll, til tross for at russepresidenten Fola hadde forlatt oss . Vi drakk Montana Trout Slayer øl, og endte på gruvenachspel. Myjlaren våknet med en spade i hånda og en lykt på hodet.

Fredag: Finnekroking og italiensk mat
Sola skinte, og vi var tilbake i Nelson. På tunet sto nok en gang den vakre Nelson-arvingen og vi ble igjen blendet av den sjarmerende bondejenta. Bonderomantikk. Det vaket mye i elva, men vi hadde alle problemer med å få fisken til å ta. Suksessoppskriften med tynn fortom og ørsmå myggimitasjoner gikk ikke hjem . Men plutselig smalt det i stanga til Vademannen. Han fikk omsider fisken til å ta. Etter en hard kamp mot salmo trutta trakk homo sapiens det lengste strået. En nydelig brunørret like under kiloen ble ført inn i håven. Da vi så hva som hadde skjedd. Vademannen hadde kroka fisken i ryggfinnen, i tillegg hadde han klart å ”pakke” fisken inn med fortommen. Verket var kronet med knute på toppen, slik at fisken i prinsippet var pakket inn som ei julegave fra Glassmagasinet. Om det var dette som skulle til for å få fisk denne dagen, ville det være lite håp for resten av gjengen. Noen mindre eksemplarer ble allikevel landet på mer tradisjonelt vis. Det var ikke bare fisk ved Nelson, men også fugl. Utover dagen begynte en ørn å sirkle over hodet på Myjlaren. Den siktet seg tydelig inn mot en stor middag. Myjlaren løp i dekning med hjertet i adamseplet, og heldigvis skjønte ørnen omsider at den hadde møtt sin overmann. Episoden var skremmende, og hendelsen var farlig nær et ”bald eagle human attack”. Livet på prærien kan såvisst være dramatisk. Tatt i betraktning Vademannens innpakningsfisk, var dagen ikke en ubetinget suksess. Det var masse fisk oppe og vaket, men vi klarte dessverre bare å lande et fåtall av dem.

Vademannen i kjent stil

Det nærmet seg middagstider. Vi bestemte oss for å ta ut gratismåltidet på Adagio vi hadde fått som kompensasjon fra Patricia. Adagio hadde en tung og særs usjarmerende atmosfære, og den dunkle belysningen minnet mer om en norsk sykehjemsinstitusjon enn en trivelig middelhavskneipe. Maten stod såvisst i stil til belysningen og stemningen. Knuts pizza var påklasket tomatboks på ferdigbunn, og minnet om dårlig norsk frossenpizza. Ikke grandiosa, men Grandama. Myjlarens pasta var skremmende lik en boks spaghetti a la Capri, og vi valgte å ta desserten på RIB house.

Stang

Lørdag: Seier på overtid
Vemodig måtte vi innse at siste fiskedag var kommet. Det to uker lange eventyret var nær slutten, og hadde det vært slutt en dag tidligere, ville trolig prinsen ha stukket av med prinsessa, men slettes ikke med halve eller hele kongeriket. Det var noe uforløst over den siste tiden. Vi ikke hadde hatt kanonfiske på flere dager. Vi ønsket oss et klimaks før avreise. Det kom som bestilt. Været var varmt, og fiskegudene hadde stått opp med riktig bein. Som dagen før vaket det mye, men ørreten ville ikke ta myggimitasjonene våre. Derfor ble fisk tatt på nymfeoppheng, siden det så ut som om fisken tok mye i vannfilmen. Landingsorgien varte hele dagen, og det lå trolig et disig teppe av intimsvette over store deler av elva.

knut har fått retta opp lina

Tidligere i uka hadde Knut holdt øye med en skikkelig kubbe som holdt til under trestammen langt nede i elva. Den hadde tidligere vært ekstremt stasjonær og lite aktiv, men den kunne tydeligvis ikke stå imot lørdagsgodtet. Idag var den tidvis oppe. Myjlarguten og Vademannen var på vei oppstrøms, da stillheten momentalt ble brutt av Knuts ihugga primalskrik. Beistet hadde kommet opp på myggklekkeren, og det hvinte i snella. Fisken raste rundt odden. De to andre ribberne kom løpende til scenen der dramaet utspilte seg. Etter flere minutter med neglebitende kjøring, ble beistet tilslutt veid inn til 1000 gram, kilosfisk på førstereis! Den stolte fiskeren bestemte seg for å gi seg på topp, sablet den obligatoriske sjampisen og nøt livet med senkede skuldre og et nypult smil om geipen. En time senere fikk Myjlaren en tilsvarende opplevelse. Et beist rullet over den samme myggklekkeren. Fisken ble veid inn til 950g.

knut med brunings i Nelson

Vi inntok selvfølgelig det siste måltidet på RIB-house.

Refleksjon
Den nye gruppesammensetningen gjorde turen til en ny erfaring for oss alle. Motstridende interresser og absurde hendelser ble hovedingrediensene i den smakfulle suppa vi har valgt å kalle ”frykt og avsky i Montana”. De erfarne ribbernes lidenskap for fiske, og de nye medlemmenes lidenskap for noko attåt, viste seg å bli en surrealistisk symbiose vi sannsynligvis aldri vil glemme. Vi kunne naturligvis hatt et enda bedre fiske, men turens uforutsette og spennende opplevelser veide såvisst opp for dette. Dessverre hadde de ikke rep og krakk på taxfree’en så vi blir trolig å se i Montana også neste påske. Takk Jesu Krist for de ekstra fridagene!

Vademannen med turens eneste cutthroat
Stang
pullitzer
Nelson spring creek
årlig bilde av ribber og nelson-hund
  • Vademannen

    Tidenes beste referat, Myj!

  • kjøben

    Her er det snakk om «virkelighetsflukt» når man leser! Utrolig festlig å lese med noen metaforer og bilder som fører til krampe i påsan.
    Må si meg enig med badeanda, tidenes referat!!

    Keep up the good work!

    Kjøbesen

  • K. Y.

    Ikke bare tidenes referat, det var også tidenes tur. NÅR ER NESTE TUR?, DET HASTER!!!

  • Mortendo

    Flott referat som alltid og en sabla opptur i en noe laber kamp mellom LYN og FFK.

  • Fola

    Vi må nok stille med toppa lag neste gang for å kunne toppe denne turen. Gleder meg til å se en 100% matchfit Myj i aksjon!

  • vea

    helt rått myj… hadde vært morro med toppa/fullsatt lag neste gang…

  • Magnor fra Khagnor(der elva gryr)

    Big up Myj!! Enormt!

  • Mor

    helt mega! jeg stiller på neste tur. så skal fola få en hjelperytter som holder helt til mål. kanskje jeg blir med å fiske litt også…

    ti poeng til myj – sehr gut!

  • Mia

    Fantastisk turreferat, men vil bare påpeke at hvitvin ikke shottes, men høljes.,.

  • vadermann

    eeehhh… da har du ikke møtt fola…

    Hyggelig at du likte referatet!

  • Herlig karer!

    Fortsett det gode arbeidet, bade ved vannet og foran pc’n! Dere er et friskt pust i ellers en konservativ verden. Vi trenger fler som dere!

  • Fola

    denne Mia har tydeligvis møtt Fola. Skal man flisespikke så er den korrekte definisjonen på hendelsen på BA «høljing» og ikke shotting. Forskjellen skal jeg selvfølgelig vise deg ved neste anledning Vadermann

  • veastabbern

    Tommel opp Tom, hyggelig med sånn tilbakemelding

  • Førern

    Hmmmm… Irettesettelse av førern… Interessant!

  • Snyggt jobba. Føles veldig fresht. Dette trengs i norsk fluefiskemiljø.

  • a’mor

    stilig med god respons av fok og fe! og vademenn. mor kjenner at mor blir blid og varm inni seg.

  • a’mor

    stilig med god respons av folk og fe! og vademenn. mor kjenner at mor blir blid og varm inni seg.

  • Knut

    Herlig frekt karer!

    Det fremstår stadig klarere for meg at jeg må ta en tur til Montana på våren.
    Nå må jeg sette meg i soffan, og drikke meg tørrfluebrisen på skotsk kildevann, for å lese en gang til mens jeg mimrer tilbake til høstturen 08.

    I morgen skal jeg fange årets skjegg aure. Har regel som sier at det ikke er lov å barbere seg fra første tur i marka og til man har brytt kilosgrensen på tørt. (streaking caddys tells ikke) To av gutta er nå glatt barberte mens jeg snart ser ut som æresmedlem i taliban

    Dypt pløyende hilsen
    Knut

  • Michael K

    HoyHoy Gutta ! Må bare få sagt at sia deres er god som gull !! Kjempebra laget og utrolig bra skrevet ! =)
    Ser ut som dere virkelig koser dere på turene og du/dere kan tro jeg er misunnelig.
    Meeen…nå er det bare å smøre seg med tålmodighet, ikke lenge før lakse elvene rundt i norge åpner, og isen forsvinner så man kan teste ut nytt utstyr og hjemmelagde fluer =) Lykke til i sommer Gutter !!

    MK

  • myjlarguten

    takk knut, og lykke til med markafisken! vi hadde vært mullaer selv om vi hadde hatt samme regel 😉

    og takk micahel, lykke til i sommer du også!

  • Fet blogg, gutter!
    Ser at jeg må ta meg en tur til Montana snart – det ser utrolig fint ut!

    Fluefiskehilsener –

    Håvard Stubø

  • tusen takk Håvard! Forøvrig utrolig kul post du hadde fra Frognerparken 😉

  • Tommy

    Hehe, kult!! Fine bilder og godt fortalt!! Fikk over førr i fiskefeber av å lese dette, må nok få huket av Montana på fiskelista etterhvert jeg og!! Stå på videre, fortsett med å lage repotasjer!!!!

  • myjlarguten

    utrolig kult å høre tommy!! vi kjører definitivt på videre.

  • Knut

    klarte endelig å kvitte meg med ragget. 2 stk kilos aurer på cdc døgnflue i marka i dag.

    Ha en sterk fange pinse
    Knut

  • myjlarguten

    gratulerer Knut! vi var også ute i helga, men er fortsatt en god del hekto unna høvvern 🙁

  • Knallgodt skrevet! (Som jeg også sier ved andre anledninger…)
    Koste meg gjennom hele historien. Virker som en rimelig god gjeng, dette!
    Keep It Up!

  • Vademannen

    hehe, funny kommentar!