April 2009

Montana 2

Tekst: Åsmund Indrebø Næs

Førerens Montana 2-planer var endelig en realtitet, påbegynt allerede på flyturen hjem sist. Alt var nøye kalkulert og tima, og bokstavelig talt ingenting skulle overlates til tilfeldighetene. Med Før Føresen i spissen, formet soldatene Myjlaren og Young T fronten som atter igjen skulle erobre Amerika, i fotspora til Montana1-ekspedisjonen, Stargate productions og Leif Eriksson. Turen var lagt til påsken, og vi skulle feire både skjæronsdag og påskemorgen storstilt i det frie landet. Det skulle vise seg å bli en landingsorgie av det erotiske slaget. Kamasutra til folket.

Dag 1: Torpern

Soldat Kjøben var klar for tjeneste 03.00, og fikk trygt fraktet Førern og Myj til Torpern Flyplass. Gjett hvem som fikk slash tok shotgun. Fru Narvestad stod oss bi på flyplassen, og fikk rødda opp i både kø og annen småproblematikk på morrakvisten. Til stor glede for spente ribbere var det også flere flotte karakterer på reisefot denne dagen. Morrapils-kongen fikk døyvet sine reisenerver med flere vaser, trash-tøset med nybleika hockey leverte særdeles hysterisk atferd i køen, og det var generelt et blytungt slør av charterfeber over innsjekkingen denne store dagen. Vi var igang, og flere konger var allerede kronet.

Etter en svingom i Amsterdam og sikkerhetssjekker opp til kjakan fikk vi endelig øye på vår siste representant i terrorbyen NY. Unge Thormodsæter var tydelig glad over å se ribberne, og etter omfavning, klemming og kosing, satt vi oss på innenlandsflyet for å snakke bizniss. Samtalen stilnet allikevel til tider da vi var så heldig å bli servert av en blendene vakker vertinnne fra Italia. Hun var en moderlig og enkel landsens jente, hadde vokst opp blant olivenlundene og var oppdratt til å pleie kjøkkenhagen og plukke druer. Pocahontas-style. I hvertfall i våre hoder.

Dag 2: Big Horn: Første møte med ørret

vading

Med jetlag og prestasjonsangst våknet vi opp til en dag med stor usikkerhet rundt forholda. Myjlaren var virkelig ute av balanse da han veltet både morratåra og re-tåra under hotellfrokosten. Vi hadde bestilt hytte av vår mann Brad, men på grunn av dobbelbooking fikk vi det ekstra huset hans for samme pris. Helt greit for oss. Vi kom oss ned til elva, og ble umiddelbart beroliget da vi så vak på vak ved parkeringsplassen.Ikke lenge etter landet Førern turens jomfrufisk, en ørret på 500g.

sehr gut holdere gully i stuga
Anders t p

Den ble tatt på en myggimitasjon, da det var lite døgnfluer på vannet. Det skulle vise seg å ikke bli den siste. Resten av dagen var en symbiose av sol, harmoni, øl, landing, tår og landing. En kavalkade av livets beste sider. Vi var også så heldig å bli kjent med makkverk-kongen, en lubben middelaldrende amerikaner med så lite fiskevett at hele ørretbestanden lo seg til harr. Makkverkkongen var av typen som braste ut i elva (selvølgelig ved parkeringsplassen), sto oppi vaka og herja vilt med no makkverksfluer han hadde handla på tilbud, trolig på en bensinstasjon i Mogadishu. Fisken tok naturligvis ikke for den nykronede kongen, og han så seg spørrende rundt før han braste mot neste vakende fisk. Makkverkkongen it was.

unge t og harrkongen speider etter storfisk

Dag 3: Big Horn: Bellyboats

Vi hadde bestemt oss for å teste bellyboatene, og med en shuttletjeneste bestilt i fiskesjappa, kunne bilen bli kjørt ned i elva. Det skulle vise seg at bellyboatfiske er et hælvetes mikk (typ pes), men som transportmiddel funka det hele utmerket. Spesielt TH Gleditsch (med nytt kallenavn for anledningen) hadde store problemer med mikk-faktoren, da han mistet svømmeføttene en 20-25 ganger. Vi fant spesielt en nydelig bank på vår ekspedisjon, der Sehr gut (også med nytt kallenavn for anledningen) og Harrkongen (med gammelt kallenavn for anledning) arrangerte landingsmaraton av frekk ørret. Hele ti eksempler over 500g ble landa på noen timers arbeid. Unge T gjorde for dagen et dårlig valg, da han seilte forbi banken, og endte opp lenger ned i elva. Også her ble det meldt inn fangstrapport med flere fisk, dog litt mindre dim. En fantastisk fiskedag der læringspoenga (eksemplifisert i Eurosongstil) ble utdelt som følger:

Framkomsmiddelet bellyboat i elv: 10 points (typ Irland)

Fiskeplattformen bellyboat i elv: 0 points (typ Jan Treigen)

styggfrekk brunings i bighorn
jadda

Dag 4: Big Horn: Båtliv

På bakgrunn av noe kalde føtter og noe færre røde på stokken valgte vi dagen etter bellyboatutflukten båt som alternativt fremkomstmiddel. Vi henvendte oss igjen til vår mann Brad, og båt det blei. Med rutinerte Gleditsch bak årene tok vi sikte på å utforske den nederste delen av Big Horn. Dessverre var dagen preget av en meget mager døgnflueklekking, og det var vanskelig å finne vak for de ihugga tørrfluejegerne. På tross av dette klarte vi likevel å lande 2 ørreter på lauget, men dagen skulle vise seg å bli den fangstmessig slankeste på turen. Nederste del av elva var også preget av skittent vann, slik at ørretfiske i krystallklart Montana-vann endte opp med noe som kunne minne om en turistkondor (?) i Ganges. Noe trist utfall, men ribberne var såvisst ikke knekt.

vegas' ukjente og litt rundere tvillingbror med frekkstygg brunings i Big Horn

Dag 5: Armstrong: Første møte med spring creeks

Jublende glad T

Etter feiende flott fiske i Big Horn, gikk turen til Livingston og Paradise Valley. Her finnes flere kjente spring creeks, og på bakgrunn av erfaringer fra Montana1, tips fra Svein Rødbergshagen, skrevne linjer i Harrkongens Montana-bøker samt noen pausebilder fra Bård og Lars’ Montanaepisode, hadde vi valgt oss ut Armstrong, DePuy og Nelson spring creeks. I denne rekkefølgen. Først ut var Armstrong, og etter innlosjering på Days Inn i Livingston, bar det mot oppkåtingssession hos George Anderson’s legendariske fluefiskesjappe. Her fikk høre at ”fishing is excellent at the moment”, og er det noe ribbere kan, så er det virkelig å ta slikt innover seg. Denne gangen skulle det til en forandring vise seg at oppkåtinga var reell. Det blei ornings, for å si det sånn.

Norrbaggare bonder med det modige folk

Første møte med Armstrong spring creek var et kjærlighet-ved-første-blikk-møtet for undertegnede. Førern og Gletitsch følte trolig samme sak, og sjelden har vi ristet hverandre så hardt som da vi så paradis rolig strømme forbi oss. Ørreter rundt kiloen vaket stødig, og det gikk varmt i nepa på samtlige. Vi kastet oss øyeblikkelig inn i fiskerrollen, og flere frekke ørreter ble landet allerede etter kort tid. Spesielt Vademannen var heldig med uttellinga, da han allerede etter få timer gjorde den magiske kilos-grensen til skamme. Vi landet tilsammen 6-7 frekke beist. Sola skinte og livet var godt. Da vi kom tilbake til Days Inn feiret vi jubeldagen med ei runde i badeland. Å kalle opplegget badeland bir kanskje å overdrive en smule, med tanke på at det i realiteten var en dunkelt opplyst balje. Men fuck that, livet smilte til oss. Det skulle vise seg at dagens kavalkade av høydepunkter enda ikke var preteritum. Ferden gikk videre til Montana RIB-house, get it? RIB. Om navnet var plukket ned fra øverste hylle, datt maten ned fra taket. Fantastiske ribs fra jesuland mettet tre sultne gap. Vi sovnet ålreit kjapt.

Dag 6: Armstrong: Varme i trøya indeed

Glad T

Vi startet denne dagen på samme måte som dagen før. Tidlig opp, en kort prat hos George Anderson og ut i elva. George Anderson var denne dagen veldig opptatt av puppe-imitasjonen ”larva”, en emerger-krok kun iført bindetråd. Vi synes dette var veldig gøy, av ukjent grunn sådan. Spesielt Myjlaren nektet å gi slipp på Mr. Anderssons oppheng i larva, som ble en slags intern slager i løpet av turen. Interne slagere til side, og seriøs fangstrapport inn. Dagen var nemlig den mest vellykkede fiskedagen på turen. BWO (Blue Winged Olive) klekket moderat på tross av nydelig vær, og vi fant ut at det under buskene lengst opp i Armstrong sto mye stor ørret. Denne dagen landet vi så og si samtlige fisk på dette stedet, alle på dun-imitasjoner. Vi fikk tilsammen 9 ørreter over 500 gram. Allikevel var det en spesiell hendelse som gjorde desidert mest inntrykk på oss. Førern la ut no-hackle-dunen så og si under en av buskene, og et gigantisk beist rullet over den frekkstygge imitasjonen. Førern strammet lina, og beistet dro avgårde. Etter 10 minutter med blod, svette, prescum og tårer fikk han tilslutt ført beistet i håven.

slangene var on some indiana jones shit
Vekta viste 1550g, og en småbrisen fører gikk i spinn. Ny rettibøtta-rekord, gratulerer førern! Han løp opp til bilen og hentet den ekslusive champagnen til 5 dollar. Myjlaren og Gleditsch var var imponert over seansen, men hendelsene i etterkant gjorde om mulig enda sterkere inntrykk. Etter seiersrusen hadde lagt seg, ble førern ikke til å kjenne igjen. Han forandret seg fra den handlingsfokuserte realisten vi vanligvis kjenner han som, til en slags svevende og virkelighetsfjern kunstnersjel. Han hadde totalt mistet bakkekontakten, og det virket som personligheten hans hadde fått en slags forøsning. Storfisken hadde tatt han fra Donald Trump til Aune Sand. Resten av dagen byttet han ut fluestang med Stabberns innlånte kamera, og han opererte harmonisk og nynnende rundt i kulissene. Han knipset fotos med merkelige motiv, og var umulig å få kontakt med. Han besvarte henvendelser med uforståelige skildringer og poetiske vendinger aldri tidligere hørt fra den kanten. Myjlaren og Gleditsch opplevde det hele ganske surrealistisk, men lot seg ikke affisere og forsøkte å fokusere på arbeidsoppgaver. Flere frekke ørreter ble landet av de to soldatene, dog alle under den magiske kilos-grensa.
Tegne på duken

På vei hjem til hotellet, ble den overklassebrisne gjengen fort edruelige. Vi blei ”pulled over” av Stephen Voss, den lokale sheriffen i byen som hadde knepet oss i 85mph i 60-sona. Myjlaren og Gleditsch fikk i all hast rydda unda pilsen, og klemt på setebeltene. Den lite selvironiske sheriffen var ikke spesielt glad over farta, men kom mer på bølgelengde da han fant ut at vi var norske turister med fluestenger, som oppå det hele tiltalte han med ”sir” og ”officer”. Det ble med en skriftlig advarsel for sjåfør Førern, som igjen hadde hellet med seg denne dagen.
bot

Dag 7: Armstrong: Mer sol, mer landing

myjlarguten i kjent driv
byrde got his game on lock. dont sleep

Spring-creeks-livet hadde nå blitt en rutine, og denne dagen startet på samme måte som de to foregående. Igjen skinte sola, og igjen landet vi fisk. BWO-klekkingene var mer beskjedne enn dagen før, men myggfiske skulle også gi resultater. Etter to tidlige fisk fra førern, la han igjen fra seg stanga og gled igjen inn i the mind state of Jan Bryde (x-fotograf i Ås, for de som ikke kjenner til den store kunsteren). Eller Byrde, som vi kallern. Helt greit for oss andre. Vi hadde dog noe problemer med tilslag denne dagen, trolig noe på grunn av myggfiske med ørsmå imitasjoner i krok 22 og 24. Til gjengjeld var vi så heldig å se snurten av makkverk-kongens mer ukjente bror, makkverket sjæl. Makkverket besatt også det trolig nedarvede fraværet av skills som bror sin. Han plasket gullhodetnymfa si i en 2 meters radius, og vi humret overlegent i skjegget.

Senere på ettermiddagen klarte endelig Myjlaren å lure en voksen fisk lenger ned i elva. Fisken slukte myggimitasjonen, og Myjlaren kunne endelig stolt posere med en fisk på den magiske kilos-grensa. Etter flere fisk på 900 og 950 gram, var det deilig å endelig kunne slå i bordet med fisk på 4 siffer. Big up til Myjlaren. Kvelden serverte oss også flere zoologiske højdare, med gribb, enøyd ulv, lavlabba rev, wombat (typ bever) og kronhjort som eksempler. Takk moder jord, og takk Armstrong spring creek. Tiden var kommet for å skifte beite, og det var med tårer i øyekroken vi måtte si farvel til den fantastiske elva.

jøssameg. styggfrekk bue på 1k
forgrunn: øring, bakgrunn: myjlar

Dag 8: DePuy: Småfiskmekka

DePuy Mansion. Mindre frekke høns enn på den mer kjente Playboy, men styggfrekke buer for de som tenner på denslags. we do

Fisket i DePuy spring creek ble en annerledes opplevelse. Fru DePuy sjæl, bosatt i lordekåken rett ved elvebredden, var mest opptatt med å skrive norske etternavn på fiskekort riktig, og visste fint lite om fiske i den relativt lange elva. Det skulle vise seg at storfisksambaen vi danset i Armstrong, ble til flau cha-cha-cha i DePuy. Fisken var mindre, og de virkelig store opplevelsene uteble. Vi fant oss flere frekke flats og landet mye fisk, men den nå blaserte gjengen fikk aldri noe å danse rhumba for. Hverdagen dukket også opp og ga oss en real bitchslap, da vi skjønte at vi kun hadde en fiskedag igjen av den store ekspedisjonen. Vi forsøkte å utsette depresjonen, så vi fortrengte tanken og lagret det sammen med dårlige barndomsminner og annet traumatisk grufs fra fortiden.

Dag 9: Nelson: En verdig avslutning?

nattliv i livingston

Den siste dagen skulle tilbringes i Nelson spring creek. Montana 1-ekspedisjonen opplevde i sin tid et godt fiske her, og forventningene var store. Det var meldt regn, noe som hadde vært perfekt for en real BWO-klekking. Metreologene hadde dessverret drekki maling, og regnet ble erstattet med vind. Mye vind. Forholdene var til tider mer skikket for drageflyvning og kiting, enn lett fluefiske. Vi trosset guds vilje, og jobbet hardt med å kaste ut myggimitasjonene, og få stripefrie flyt. Spesielt Guten (Myjlaren) behersket de ekstreme forholdene, da han tilsammen landet 6 frekkstygge ørreter mellom 800 og 950g. Th Gleditsch hadde en noe annen erfaring, da han brukte hele dagen på å jage en spesiell nemesis. Han hadde flere tilslag, men nemesisen tok siste stikk denne gangen. Soldaten klarte allikvel å holde hodet hevet, og viste romslig personlighet ved å ikke trekke gruppa ned i moralhelvete. Førern landet også noen frekkaser, og gruppa totalt landet hele 9 fisk over 800 g. Dagen fikk en verdig avslutning på Taco Bell i Billings, og vi satt ribrekord i gilde.

knarkomane på taco bell
fresk bue
myj vs hund leik

Konklusjon

En fantastisk tur, samholds- og fangstmessig. Vi tør påstå at det hele var en milepæl i rib-historien, kunnskapsmessig og landingsmessig. Moder jord serverte oss med godt vær hele oppholdet, og på tross av moderate klekkinger, fikset vi biffen med utsøkte skills og nedarvet kløkt. Mange nye kallenavn så dagens lys (som vanlig), og flere relativt sjeldne dyrearter ble observert. Ved ankomst i henholdsvis Norge og Connecticut, kjente vi oss alle som etter en uke på Roskilde, og dro 12’ere på øyet hele gjengen. Nå trenger vi ferie!

Nye sitater / kallenavn med forklaring:

”Homse aleine” – egen seng
”Sehr Gut” – Myjlaren
”Kiloskongen” – selvutnevnt av gjett hvem
”Knuppe kupper’n Sehested johansen” – Myjlarens nye navn for Førern, begrunnelse ukjent
”Byrde Byrdesen” – verb (jamfør fotografere), å byrde, byrder, byrdet, har byrdet, og til slutt pluskvam: hadde byrdet. Dativ konsekativ normalform 2
”Homsekrem” – batty lotion

Observerte dyr:

Gribb, lavlabba rev, påfugl herl, rapphøns, fasan, ørn, hauk, falk, gris, gris, ku, karpe, wombats, pelikan, kronhjort, hjort, blikkhjort, falkenhjort og knugehjort

Last ned full fangstrapport med statistikk (Excel).

Røddig med egen kanal for tru. Bør skaffes i norge, canal digital take notes
unge t har fått seg noe å tøgge på
1K mafakkas
Rett i bøtta vs nelson's spring creek = lett match
Rett i bøtta vs DePuy Spring Creek = lett match
Rett i bøtta vs Armstrong spring creek = lett match

Sjekk ut resten av bildene fra M2

  • Påmelding til neste års tur kan postes her…

  • Young t p

    A+ ref. som alltid, verda står stille når jeg leser referatene dine. Takk for turen! Jeg er med..

  • vea

    sehr gut myj.. Rart at ikke det nye navnet til T blei med?? haha

  • sehr gut

    moahaha, takk skal dere ha gutter! hyggelig m god feedback da det faktisk tar litt tid. m3 its on

  • Magne

    Førstereis stiller! M3. Takk for sehr gut underholdning!

  • T-boy

    Føtte påkker’n dette så fett ut!
    Meget godt skrevet myj.
    Skal gi rapport når eidsberg er testet ut for året.

  • sehr gut

    gjør det thomas!! og ta kontakt for tur i sommer, hovedtur 19.juni, fett om du stilte da!

  • Markus

    Dritbra referat og bilder!

  • Knut

    Herlig frekt referat! Sterke bilder.
    Har lenge tenkt å dra til Montana i påsken men har aldri klart å komme avgårde. Har vært der flere ganger i september og oktober. Det har alltid føltes veldig riktig å fange ørret på 22# cdc spentspinner i oktober mens alle andre står i Glomma og begår Harrakiri.

  • sehr gut

    helt enig knut! kult at du inne å leser på rett side! skitt fiske

  • Knut

    Unge Rødbergshagen mente at jeg burde leseom turen deres, og det er egentlig bare å gjøre som han sier. Ellers får du 10 år med dårlig flyt, lekke vadere og små fallen hvitfisk. Skal dere tilbake til våren?

    Knut

  • Vademannen

    Bra sagt, Knut! Vi følger samme motto.

    Montanatur er fast hver vår for vår del!

  • Pingback: Månedens retro referat: Montana #1 (2008)()