Mai 2012

M5: Sprett korkane

Tekst: Åsmund Indrebø Næs
Vi kjørte langsetter og bortetter flott natur. Heia evolusjon og naturformasjoner. Foto: Joakim Andreassen

Fire ganger tidligere har RIB fisket Montana, en øde stat nordvest i det frie landet Amerika. Fire ganger tidligere har vi bidratt til videreførsel av stolte norske ekspedisjonstradisjoner. Jubileet stod for tur, og vi vorset oss modige til fest i Leif Eriksons bakgård. Ørret stod på gjestelista, og det ble en 14 dager lang grisefest. M5 folkens, sprett korkane.

Søndag: I lufta og på veien

Morgenflyet var heldigvis utsolgt, så Vademannen Travels lagt avreise til etter soloppgang. Reisegründeren avslørte denne formiddagen også sin egentlige favorittmusikk, da radioen i bilen stod tuna inn på P4. Kalle Lisberg, where ya at?

skolebussen. Foto: Anders Thormodsæter

På flyet kjørte vi hardt på kunnskapsleken “quiz”. Vademannen og Myjlaren navigerte sikkert gjennom utfordringer fra de fleste dagspressene i landet. Boamonsteret og Unge T derimot hadde større problemer. Den sistnevnte duoen forsøkte å tøye spillereglene til sin fordel, og ved hjelp av noen matematiske sigøynerformler erklærte de seg selv som quizzens vinnere. Vi drodlet også over hvorfor flyturer fra Europa til Amerika tar lenger tid enn retur-reiser. Flere teorier ble lansert, alle uten vitenskapelig jording. På vei ut av flyet ble den ene teorien allikevel bekreftet, da vi ble blendet av et kunnskapsorakel aka bekreftelsesorakel. Han kom, bekreftet og dro. En type vi gjerne skulle ha blitt bedre kjent med, men bekreftelsesorakelet var et sky orakel.

Vadermann på huk. Ikke stranda, men posituren. Foto: Joakim Andreassen

Etter to flybytter og 14 timer i lufta ankom vi Salt Lake City. En trøtt gjeng kastet seg i leiebilen og Vademannen Travels hadde estimert 3 timer i bil til første destinasjon; Dutch John og Green River. Bilturen viste seg å ikke bli like smertefri som flyturene. Dutch John lå 2400 moh, og det snødde sidelengs i fjellene. De amerikanske bilistene falt fra èn etter èn. GMC’en med Roald Amundsens landsbrødre hadde derimot ingen planer om å snu. Det gikk sakte, men vi spiste stadig terreng, og 5 timer senere ankom vi hytta. Roald, høy fem.

Vader og Myj kunne ikke bestemme seg for hva de skulle spise. Rømmegrøt eller betasuppe? Foto: Joakim Andreassen

Mandag: Grønt vann og hei ørret

Pensjonistmafiaen (Vademannen og Unge T) var oppe før hanen, og satte kursen mot den grønne elva. Slumrelaget (Myjlarguten og Boamonsteret) tok noen ekstra timer på øyet (for skjønnhetens skyld), i tillegg til en lang egg og bacon-frokost med fluebinding on the side. Det tikket etterhvert inn meldinger fra pensjonistene om et fantastisk fiske. Det var tydelig at det hadde vært en lang vinter, for “sinnsykt fiske” representerte fisk på rundt halvkiloen. Noen timer senere ankom Slumrelaget også den grønne strømmen. Klekkingene var gode, med enorme menger mygg og noe BWO. Vi fanget alle noen pinner på halvkiloen pluss, før vakingen etterhvert stilnet.

Damm. Foto: Anders Thormodsæter

Hytta vår lå på toppen av det bratte fjellet, og det var kun én restaurant slash butikk i området. Fjellets kommersielle navle lå fint til i fjellsiden, og minnet noe om “Ørneredet” fra det tredje riket (uten sammenligning forøvrig). Utvalget i butikken minnet derimot mer om the Soviet Union, da butikken hadde et dusin hyllemeter uten produkter. Restauranten var dunkel belyst, og interiøret var neppe plukket ut av Jan-Thomas. På tross av det magre førsteinntrykket var burgeren saftig, og vi koste oss med Cutthroat øl og røverhistorier.

Myjlarguten prøvar seg på ungdommelege grimasar. Foto: Joakim Andreassen

Tirsdag: Sydenferie med ørret

Det var meldt mye varmere denne dagen, og metereologene traff blink. Sola stekte fra morgentimene, og både mygg og BWO feiret med klekking. Vi beveget oss noen kilometer n
edstrøms, der det viste seg at det stod enorme mengder ørret på rundt halvkiloen i hver eneste bakevje. Vi forsøkte å finne den store trulta, men det var ingen gris å se.

Den grønne strømmen. Foto: Anders Thormodsæter
Kameramonsteret trykket på knapp og fikk ut dette. 10 points. Foto: Joakim Andreassen

I kamp med en fisk på 600 gram mistet Boamonsteret besinnelsen og falt i elva. I slapstickens tegn gapskrattet resten av gjengen som «døm gjorde i gamle dagger». Boamonsteret var mest opptatt av at hans venn Welde ikke måtte få fingra i filmklippet, da episoden ble fanget på film. (Welde; det er sendt på mail).

Etter et dusin fisk på rundt halvkiloen pr hode, følte vi oss etterhvert ferdig med fanging. Vi nøt naturen, sola og synet av en elv smekkfull av fisk.

På ettermiddagen dro vi igjen til «Ørneredet» og spiste burger i dunkel belysning. I løpet av måltidet fant vi ut at Boamonsteret egentlig er en besserwisser. Rart vi ikke har tenkt på dette tidligere.

Lav sol i utlandet. Ennio Morricone, spell no musikk a! Foto: Joakim Andreassen

Onsdag: Mye moro i bilen

På onsdag tok vi farvel med Green river og vi var «on to the next one» som Jay-Z. Vi kom oss i bilen ugletidlig (6:00), og hadde siktet ut en såkalt “scenic route”. Vi fikk et kollektivt overtrøtt oppheng i termen, og selv kaffen og bananene fikk forstavelsen “scenic” denne morgenen. Ruta gikk mellom vakre fjell, og amerikanerne hadde skiltet hissig med fotokamera-skilt for å minne oss på å forevige reisen. Scenic shit, man.

Scenic dudes. Foto: Anders Thormodsæter

I baksetet ble det av slumrelaget konstruert en historie der Vader hadde tysk kone, og at de to ofte ferierte i bobil. Dette skapte mye gapskratt, og på norsk-tysk ble det vitset mye om Vaderparets medbrakte wienerschnitsler. “Vaaader, har du hosket å fryse ned schnitzlene?”

Noen sjaførbytter senere ble det igjen arrangert quiz. Laginndelingen var den samme som på flyet, og igjen ble Vader og Myjlaren utsatt for falskmynteri og bedrag. Boamonsteret og Unge T hadde skrevet notater i hånda. Quizzen fikk en brå avslutning da blålyset til sheriffen blinket i speilet. Onkel konstabel syntes Unge T hadde vært for hard på gassen, og delte ut en warning til vettskremte ribbere. Vi er livredde for amerikansk politi, men slapp heldigvis Guantanamo denne gangen.

Kul gjeng på kul bil. Foto: Joakim Andreassen.

Etter 7 timer i bilen ankom vi Dillon. Vi logret ivrig med halene da vi så kåken vi hadde leid. Den lå rett ved Beaverhead River, sigene en av de beste ørretelvene i Montana. Vi feiret med mør biff og basketball på tv. Amerika FTW.

Torsdag: Poindexter og Bevern

Schnitzelbaronen Vader var oppe og trippet klokka 5. Besserwisseren våknet noen timer senere med akutt facebook-abstinenser. Han bestemte seg for å droppe formiddagsfiske i den sexy elva til fordel for å kommentere statusoppdateringer.

Unge T tar det p i båten. Foto: Even Sehested

Etter en prat med lokale loser startet resten av oss vakjakten i Poindexter Slough; en offentlig spring creek som renner parallelt med Beverhue. Elva var frekkere enn stayups, men stødig vakende fisk glimret med sitt fravær. Det klekket sykelig mye Baetis, men de seilte alle trygt nedover den vakre strømmen. Vi fant etterhvert noen vakere, men fisken spiste under filmen og var meget tricky i den rolige elva. Et par tre statusoppdateringer og tre og førti emoticons senere dukket Besserwissermonsteret opp. Han fant en fisk han mente veide over to kilo. Det var i beste fall en ekstrem overdrivelse. Den “store” fisken lot seg ikke lure, og vi dro rimelig slukøret tilbake til kåken.

Vi bestilte mat fra tacobussen(!) i Dillon og så på basketball på tv. Boamonsteret ville zappe til yndlingsfilmen sin Independence Day, men demokratiet vant heldigvis frem. Vi la oss med toliteren med is på benken.

Ikke kødd rundt i tacobussen, folkens. Foto: Joakim Andreassen

Fredag: Ny dag, ny tru

Vi våknet på fredag med nytt pågangsmot. “Ny dag, ny tru” som det heter. Før fisket tok vi turen innom Patagonia-outleten. Her svidde vi av noen hundre milliardar før vi gikk løs på Beverhue. Schnitzeleater og Unge T ble sluppet av langt opp i elva for å drifte strømmen i Alpackabåter, mens Boa og Myjlaren parkerte nedstrøms for å utforske renna til fots. Det begynte etterhvert også denne dagen å klekke kinesermye BWO, men fisken spiste fortsatt ikke duns. Endel 500-grammere på myggpupper senere kom Vader og Unge T slentrende ned mot bilen. Vader hadde glemt proppen til båten, og den halsurna duoen hadde måttet haike nedstrøms.

Vader og Myjlarguten ristet av seg vakeknekken med en runde basketball på det lokale colleget, mens de to andre satt seg i sofaen. Og ble sittende. På kvelden spiste vi ribs på pubben og tok desserten hjemme. Isen ble denne dagen satt i kjøleskapet. 0 av 2.

vademannen sov ute. "det er mjukt som ei pusekatt", mente mannen med vaderbuksene. Foto: Anders Thormodsæter
Amerika. Foto: Anders Thormodsæter

Lørdag: Motgang, sa folk.

Schnitzelmannen lot b-menneskene sove lenge denne morgenen. Han hadde tatt med seg Unge T til byen, og de hadde fått tak i propp til alpacka-raften. Myjlaren og Boa karret seg etterhvert forfjamset ut av kåken og fikk en kort lørdagssafari med skallet ørn før de andre dukket opp. Proppmafiaen ble igjen kjørt langt opp i Beaverhead, mens syvsoverne angrep naboelven Poindexter. Monsterets “3,5-kilos”-fisk sto på samme sted og vaket en sjelden gang under vannfilmen. Den stilleflytende og krystallklare elva gjorde fisket vanskelig, selv for en gammel myggpuppetraver som Monsteret. Den snille kjempen kom til kort, og noen timer vakjakting senere plukket vi opp de to flyterne. Den inngiftede tyskeren slash nederlenderen Vadermannen var overstoka av noen pinner på rundt halvkiloen. Det var tydelig at ønsketenking og livsløgn hadde gjort statskupp i republikken hodet. Boa og Myjlaren så på hverandre og smilte uten å smile.

biff og pils. alle bøger kan dra hjem. Foto: Even Sehested

Ved ankomst huset var det tydelig at det var noe uoppklart i gjengen. Etter noen dager med et middelmådig fiske ulmet det irritasjon og kjip stemning i gjengen. Vademannen og Monsteret hadde gitt hverandre vemmelige småstikk både før og etter fisket, og småkrangelen eskalerte etterhvert til storkrangel. Vader dro ipadden ut av Monsterets labber og ville plutselig spille yatzy alene. Monsteret kontret med å planlegge sin egen ekskursjon til Poindexter. Vadermannen var ikke velkommen på turen. Ekskursjonen skulle hete P1, og ifølge Monsteret bli den beste fisketurn. EVER. Det vites ikke om P1 er under planlegging eller om det hele var nok et barnslig opptrinn fra den veslevoksne besserwisseren.

Stemningen bedret seg noe utover ettermiddagen, og vi dro for å spille basketball. Monsteret tvistet ankelen etter to minutter, så vi kjørte istedet til pubben for middag og øl. Vi spiste ikke is denne dagen.

Søndag: Til kirke aka Missouri

Som vanlig var vi “tidlig på’n” på søndag. Vi droppet kirken og pakket igjen bilen for ny elv og ny tru. Missouri River er en stor elv som skal huse meget (pazze) tung fisk. Fisk som Linnum Meister også ville kalt stor. Fiskerapportene fra elva de siste dagene var gode, og med KR (Knut Ruud) sine presise kart over stamplasser stod forventningene i taket. Det middelmådige fiske de siste dagene bidro også til et ekstra stort press på den sagnomsuste elva. Sola skinte, vi hadde ny tru og gårsdagens krangling var historie. Det var optimisme og etterkrigstid-stemning. Fem og førr ftw.

Rampe. Foto: Anders Thormodsæter

Ved ankomst Missouri hadde Vadermannen som vanlig mark i rompehullet. Ifølge Schnitzelfantasten var tiden meget knapp, og vi kjørte direkte til et av KR sine største kryss på kartet. Krysset lå noen hundre meter fra grusveien, så på grunn av den nyvrikka ankelen måtte Boamonsteret aka handicapmonsteret kjøre solist-stilen denne dagen. Han stampet seg ut på handicapbrygga i Craig sentrum. Der stod også 3-4 gladgriser med Downs syndrom som kastet stein i elva. Mega. Den funksjonsfriske trioen fant derimot vakende fisk umiddelbart. Det stod flere pene fisk i strømkanten og Vadermannen var som vanlig førstemann til å svinge stanga. Fisken ble lurt, og turens første kilosfisk var et faktum. Flere andre pene fisk ble også landet den første rib-dagen i Missouri. Den fantastiske dagen tikket mot kveld, og i skumringen ble trioen gjenforent med kong halt.

Vadermannen ser opp på et fly. Han er flyspotter og samler på minnene. Foto: Joakim Andreassen

I tillegg til et moderat fiske fra handicapbrygga hadde Monsteret funnet tid til å orientere seg i byen og komme under huden på lokalbefolkningen. Byen i denne sammenheng burde egentlig stå i anførselstegn, for Craig består kun av 3 fiskesjapper, en pub og en restaurant. Og noen få hus. Et av dem hadde Monsteret booket gjennom sin nye bestevenn Orvis-Chris. Vi ga det snille udyret høy fem aka høy pote og dro på byen aka “byen”. Vi trykket inn store mengder kjøtt og rosso (rødvin?) før vi sjanglet over veien til Craig pub. Her hadde vi lystige samtaler samtaler med gamle kroker, rødnakker og krigsveteraner med trebein. Vi ble kanakas og gliste etterhvert som resten av drankerne. Det eneste irritasjonmomentet var den usympatiske Stacy som stadig sparket hunden sin. Hvor er PETA når du trengerem?

Orvis-Chris snakker ikke om fisk for å si re sånn. Foto: Joakim Andreassen
Selvutløsermannen med pinne. Foto: Even Sehested

Mandag: “Nå bynere”

Unge T fant allerede mandag morgen sin plass ved bindestikka, og skulle de nærmeste dagene tilbringe mye tid der. Kanskje var bindestikka en slags hemmelig venn for en gutt som så smått begynte å savne kjæresten og familien? Teorien er foreløpig ubekreftet. Uansett, Vadermannen dro Unge T bort fra bindestikka og de to ble kjørt oppstrøms for å igjen erobre nytt terreng fra båt. Monsteret og Myjlaren fisket “togskinna”. Det klekket ekstreme mengder mygg, og heldigvis var mye fisk oppe og spiste de små jævlene. Deilig. Boa noterte dagens største pinne på nærmere halvannen kilo. Fisken ble tatt på myggpuppeimitasjon, ikke rart med tanke på at Monsterets flueboks ikke inneholder annet. Unge T og Vader hadde også et kanonfiske i et rolig sideløp nedstrøms, og landings-maratonet var for alvor igang. Vi hadde hatt nok en god dag i elva, men den gode stemnings-ballongen sprakk som en dong da restauranten var stengt. Vi hadde ikke mat, og en tom gjeng måtte kjøre 40 minutter til Helena for å skaffe seg no tøgg. Litt som «i gamle dagger»? Eller ikke? I Helena tok vi nordisk rekord i tacorama på Taco Bell. Tilbake i Craig sloknet vi momentant.

Myjlarguten med pen fisk og rart uttrykk. humor? Foto: Joakim Andreassen
Unge T kjøpte nye briller i fiskesjappa. Han bare MÅTTE ha dem. S W A G! Foto: Even Sehested

Tirsdag: Myggfiske og rådyrburger
Vi startet dagen med å binde clustermygg og myggpupper. På fiskesjappa til Chris traff vi to av gründerne i Drake Magazine, ga dem høy fem før Myjlaren og Vader kom seg ut i elva. Boamonsteret måtte kjøpe nye vaderbukser aka kommentere statusoppdateringer, mens unge T måtte kjøre til sykehuset i Helena for å sjekke øyeinfeksjonen som hadde plaget han de siste dagene. I alle fall ved bindestikka.

I elva klekket det fortsatt store mengder mygg, og formiddagstimene ble brukt til å fange pinner. Ingen bikket kiloen, men det var ettermiddagsfisket som de siste dagene hadde gitt de beste resultatene. De to fant også en fin sidekanal, der Unge T noen timer senere landet pen fisk over kiloen. Vadermannen slet med en rugg i samme kanal, mens Boa og Myjlaren landet noen penfrekke pinner på “togskinna”.

Monsterets nye bestevenn Orvis-Chris, hadde denne kvelden bedt oss på selvskutt deer-burger. Vi tilbringte en hyggelig kveld med Chris og kompis, som la ut om skjulte elve-skatter i Montana, storfiskopplever i Missouri og Trout Unlimited som Chris er en del av. Etter 2,5 pils var vi apedritings, og ølet fikk praten til å gli som linesmøring.

Vadermann med en frekkas av en øring. Foto: Anders Thormodsæter

Onsdag: Alpacka og fanging
Også denne morgenen traff vi “kjendiser” på fiskesjappa. Stangdesigneren til Orvis var neste mann ut til å få høy fem. Etter en interressant stangdesignerprat bar det oppstrøms. Det var varmt i været, og firkløveren koste seg med landing av småfallen ørret under påskesolen. Noen timer senere hoppet Unge T og Vader igjen i alpacka-båtene, mens Boa og Myjlaren utforsket nye strekker nedstrøms pr bil og fot.

De sistnevnte fant et nydelig sideløp, som senere ble omdøpt til Haga-spotten. Her samlet det seg ekstreme mengder mygg, og et perverst syn åpenbarte seg. Det rullet kilosfisk på kilosfisk over den tørre myggen, head-and-tail. Kanskje var det Jesukrist som hadde gitt oss denne påskegaven. Myjlarguten aka Haga utnevnte seg selv til kommandør i det hellige sideløpet, og skapte et strengt regime med strikte regler for fisket der. Han presset Myggpuppe-Monsteret til å binde noe tørt på fortommen, og de nærmeste timene vekslet monster og menneske på kjøring av storfisk. Annenhver gang “hanket” slash “wairet” de to inn fisk på kilo pluss. Stemningen var elektrisk, og det skulle kun et par kast med cluster-myggen før den neste kilosfisken måtte kjøres klar for håving. Kameraet gikk varmt, og det ble tilsammen landet et titalls store regnbuer før mørket falt på. Myjlaren hadde notert dagsbeste på halvannen kilo. Omsider kom Unge T og Vademannen også flytende. Vademannen hadde brukt ettermiddagen til å leke med en sær storfisk på et KR-kryss noen hundre meter oppstrøms, mens Unge T ikke hadde funnet de store utfordringene denne dagen.

Sauheradsgutt gjorde jobben i Amerika. Foto: Joakim Andreassen
Stavangermonster med fargerik bue. Foto: Joakim Andreassen

Restauranten i Craig var igjen stengt, og vi måtte nøye oss med frosenpizza på pubben. Vi spiste oss mette på kumlokk, drakk 2,5 pils og ble igjen ape. Student-fylla.

Torsdag: Roundup i Missouri
Ekskursjonen nærmet seg slutten, og vi måtte innse at det var siste fiskedag i vår nye yndlingselv. Det var en kaldere dag med mer vind. Hele gjengen tok allikvel turen tidlig til Haga-spotten i håp om å oppleve samme fiske som kvelden før. Det klekket noe mygg tidlig på dagen, men det var mest småfallen (3-800g) fisk som var oppe på formiddagen. Utover dagen begynte noen trulter å vise seg, og særlig på et roligere strekke nederst på Haga-spotten viste det seg penfrekke trultebasser. Schnitzelkremmeren, Ung Ungesen og Nordagutus store sønn landet fisk over kiloen. Myggpuppepuristen Monsteret hadde noe større problemer med landing, da han sverget til våte fluer på tross av at fisk stadig ble lurt av resten av gjengens tørre imitasjoner. Han fisket hardt de siste timene, og heldigvis for stemningen i gruppa klarte Monsterbedriften til slutt å lure en luring. På myggpuppe-imitasjon selvfølgelig.

et kast til aftens. ja, takk, gjerne så. Foto: Even Sehested
Atter doublepose fra de to guttæne. Foto: Joakim Andreassen

På direkten bar det tilbake til Beaverhead, Dillon og huset vi fortsatt leide der. Ruta var “scenic”, og vi nøt fin natur i et fritt land. Det stod kun en fiskedag igjen på programmet, men de siste dagenes intense landingsparade gjorde oss innstilt på en rolig dag med kaffedrikking og fingerhekling.

Fredag: McCoy
Vader og Monsteret (!) var tidlig oppe og dro til Dillon sentrum for å finne seg selv. Det vites ikke om de lykkes, men det vites at de gjennom samtale med amerikanere klarte å kroke opp innpass i den eksklusive McCoy Spring Creek. Her ble vi vel tatt imot av en ihugga river-keeper som viste oss deler av elva fra Golf-bilen han kjørte rundt på ranchen. Elva var på det meste noen få meter bred, men huset visstnok meget stor fisk.

Det var noe mygg på vannet, men lite fisk var oppe. Derimot knakk vi koden med klekkende baetis-nymfer. Vår siste fiskedag ble nok en grisefest med landing på menyen. Myjlaren plukket det den største oksetrulta på kartet, og noterte ny personlig rekord med en fullvoksen gris på 2,3 kilo. Bon apetitt. Hele gjengen landet fisk på godt over kiloen, og vi fikk en avslutning på fisketuren vi ikke engang hadde drømt om. Vi stoppet innom tacobussen på veien hjem. Tacorama.

McCoy Spring Creek. Foto: Even Sehested
Rib-guttæne kjenner gamet i det ville nordvest-amerika. trekk først. Foto: Joakim Andreassen
Pen fisk, ganske pen gutt. Foto: Åsmund Næs / Joakim Andreassen

På kvelden spiste vi t-bone stek tilberedt av den tyske schnitzelkokken Vadermann. Etter et fantastisk måltid akkopagnert av den røde drikken rosso, overrasket vi bursdagsbarnet Monsteret med kake og gave. Han ble rørt, og etter en karslig bursdagssang gone supportersang gjorde Vadermannen oss oppmerksom på et aldri så lite antiklimaks. Truth. Vi måtte rydde kåken og pakke sakene klare til grytidlig avreise lørdag morgen. Vademannen travels hadde satt av en dag med shopping og religiøs tempelsafari i OL-byen Salt Lake City, før flyet tilbake til ganskelandet på søndag.

Bursdagsmonsteret får kake servert vadekake. Foto: Even Sehested

Lørdag og søndag
På lørdagen svidde vi igjen av milliardar av dollaritos i butikker. Nike-outletten fikk spesielt mange slanter i kassa, før Vademannen tok oss med på en magert planlagt tempelsafari i den religiøse byen. Vi boltret oss i latter, yrende byliv og templer. Den guidede tempelsafarien var noe lite informativ, men spesielt Monsteret satt stor pris den informasjonen vi faktisk fikk av guiden. Vi rundet av dagen på byens beste italienske restaurant der Boamonsteret fikk ekstra oppmerksomhet grunnet utvidet bursdagsfeiring. Vi drakk to glass rosso og ble igjen kanakas. «All good things must come to an end» sier ordtaket, og M5 var intet unntak. For et opplegg. Amerika.

Han derre Naturen var der au. Foto: Joakim Andreassen
sauherads store med nok et dyr i hånda. fange-style. Foto: Joakim Andreassen
Vad i Missouri. Foto: Åsmund Næs
People Eating Tasty Animals. Foto: Even Sehested
eg vil kosa med deg i vatnskorpa. Foto: Joakim Andreassen
Boamonsteret sier "hade". Foto: Åsmund Næs / Joakim Andreassen

Takk til
Knut Ruud (KR) og Svein Røbergshagen for gode tips
Godt vær og all fjærmygg
Jesukrist og påskeferie
Nike og alle barna som lager skoa demses

  • Tommel opp!

  • Sterkt referat, som vanlig. 

  • Magnus Tveten

    Hurra for M5, veldig bra lesning!!

  • Kine2323

    Love You all 😀

    Kine