June 2016

Hemsorama

Tekst: Åsmund Indrebø Næs

Eksperimentet i Hemsil (Expériment en Hemsíle).

Dr. Vademann hadde ikledd seg labfrakken og forberedt et risikofylt eksperiment. Til forskningen hadde han funnet tre frivillige fra Bamble kommune. De skulle parres sosialt med etablerte ribbere. Hypotesen var sosial kjemi. Labben var Hemsil.

Fredag

Vademannen og hans frivillige ankom sent torsdag kveld. De hadde rigget seg til i romslig festehytte i bunn av alpinbakken. Unge T og Myjlarguten dro grytidlig fra Oslo og stod klare ved disken på Hemsedal Sport klokka ti. Festløvene i bunn av bakken ankom et kvarter senere, og her skjedde det viktige første møtet: Det såkalte førsteinntrykket. Et kritisk moment i følge faglitteraturen. Alle hilste pent, mens doktor Vad observerte og noterte intenst i blokka si. En god start. Deretter gikk det varmt på kortautomaten. Unge T forsøkte å spille på økonomiske muskler i den tidlige posisjoneringskampen om de sosiale rollene, og handlet fluer for nærmere tusenlappen. Bamble-ungdommen svelget det rått, og demonstrerte underkastelse i form av høflig latter. Rollene hadde allerede begynt å sette seg. Vademannen nikket tilfreds.

Deretter gikk turen mot Sirkuset. Det hadde vært fint vær en uke og det var meldt store mengder nedbør. Klekkingene kom til å bli kolossale. Troen var sjelden sterk.

Doktoren og labrottene. Foto: Anders Thormodsæter

Ved Sirkuset var det foreløpig, ironisk nok, stille. Det var lite mennesker, insekter og ingen vakende fisk. Regnet lot vente på seg. Telemarksgutta hadde med seg flere poser med pils og gjorde turens første seriøse fremstøt på vennlig atferd. ”Det er bare å ta”, sa Bjørn Andre og holdt frem Rema-posen. Unge T grep muligheten. Suksess.

Kim André, Telemarkstrioens tynneste og kanskje skarpeste blad, hadde ikke med regnjakke. Han hadde prioritert estetikk, og på seg hadde han en ungdommelig jakke av bomull. Omsider kom regnet og Kim André ble søkk våt. Men jakka var fortsatt kul.

På tross av store mengder nedbør og trykkende vær, uteble de helt store klekkingene. Det var likevel en og annen pinne oppe, men den var lettskremt, selektiv og flere hakk for smart for oss. Forventninger og fangst overlappet som vanlig ikke, og turen gikk etter hvert tilbake til hytta.

Kim André med kul jakke. Foto: Even Sehested

På kvelden fikk doktorens hypotese en seriøs stresstest. Telemarksbataljonen dro frem brettspillet Risk – og kampen om verdensherredømme kunne begynne. Det ble særdeles høy temperatur, både gemyttlig og i celsius (evt. Kelvin). Bjørn André hadde satt termostaten på 40 grader – var det en bevisst angrepsstrategi? Han lå i alle fall påfallende godt an lenge, der han fra det amerikanske kontinentet imponerende uforutsigbart vekslet mellom sjarmerende fredsforhandlinger og åpenbare brudd på inngåtte avtaler.

Kampen om de sosiale rollene. Foto: Even Sehested

Den ellers sympatiske Kim eksponerte overraskende ultrakyniske sider, før krigshisser Unge T til slutt trakk det lengste strået, etter terningkasting på rollespillnivå. Doktor Vad var bekymret, men noterte og nikket. Å konkludere med resultat ville fortsatt være prematurt. Eksperimentet var så vidt i gang.

Til kvelds ble det badstue, og den fuktige lufta sløvet gemyttene noe.

Lørdag

Lørdag morgen hadde doktor Vad laget kolestrolfrokost – bacon, smør, fløte. Vi trengte alle en pause fra det trykkende eksperimentet og spredte oss etter sosiolekt. Doktoren, Myj og Unge dro til mindre kjente strekker de hadde hørt skulle holde stor fisk. Det var hyggelig å se partier med uten særlig etablerte stier. Klekkingene var det riktignok marginalt av og fangsten uteble.

Unge fant seg noe fint gras . Foto: Even Sehested

Etter hvert skulle også Sebba og Magnor deise ned fra himmelen. De hadde kjørt fra Oslo halv seks, og var plutselig tilstede langs elvebredden. Det sosiale eksperimentet fikk ytterligere variabler og Vad slet med å tegne det hele opp i én formel.

Vi møttes alle på Sirkuset og vi fant noen rolige vakere langs bredden. Bjørn André kastet, mens doktoren guidet og spottet. Fisken var rundt kiloen, men vrien å lure. Etter hvert vaket det også noe lenger ut i elva. Myjlarguten fant seg noe action, og etter timer med kasting og skremming, landet han omsider en penfrekk sak på 1,1. På en en myggimitasjon #20. Telemarksgutta ble imponert.

Das gut und der pesche. Foto: Anders Thormodsæter

Gutten med bomullsjakka, Kim, var på tross av noe aktivitet i elva, klar for å returnere til hytta. Han hadde vel vært klar siden den første regnskuren. Omsider fikk han med seg kompisene, og Telemarksgjengen tuslet mot bilen med posene fulle av øl. Konseptet fisketur har kanskje et annet innhold i Telemark.

Venting. Foto: Even Sehested

Noen timer senere dundret resten av gjengen inn hyttedøra. Vakingen hadde dabbet sakte av og Magnor var sulten. Europmesterskapet i fotball rullet på tv, og Bjørn Andre kickstartet stemingen med live betting på innkast. Innsatsen økte i takt med stemningen, massesuggesjonen ble vanskelig å stå imot. Det endte opp på et par månedslønner i minus før dommeren endelig blåste for full tid. Tyskland vant og Bjørn Andre tapte. Doktor Vad noterte i blokka, og helte noe guffe til og fra noen reagensrør. Hypotesen virket lovende.

Etter middag trengte doktoren en pause fra det intense labforsøket. Han pakket tørris og myggboksen, og dro med seg myjlarguten ut på kveldsbettet. De dro noen kilometer nedstrøms, til et relativt stilleflytende parti. Halve elva var en slags bakevje, og strømmen gikk i beste fall oppover. Store områder var dekket av pollen, skum og insekter, og det nuppevaket så og si overalt. Den røde løperen var rullet ut og bordet dekket. Doktoren brettet opp ermene på labfrakken og knøt på en gammel Montana-klassiker: Brad-klekkeren. Han la ut noen meter fra et hyggelig vak og sekunder senere satt fisken.

Dokoren med et reagensrør.

Myjlarguten forsøkte å følge opp noe lenger opp i elva. Han kranglevadet seg ut til midjen og forsøkte noen meget utradisjonelle flyt nedstrøms i et stritt parti. Hele prosjektet ble en komedie, og det ble retur til hytta.

Det ble en tidlig kveld på hele gjengen. På tross av det kulturelle juvet i gruppa, var det god kommunikasjon på tvers. Vademannen ble sittende oppe en stund og skriblet intenst. Tall, nummer og figurer. Det virket som han var på sporet av et gjennombrudd i forskningen. Han sovnet på sofaen med brillene på skeiva.

Hemseregn. Foto: Even Sehested

Søndag

Det regnet hunder og katter. Enkelte hadde tro på kraftige klekkinger, Kim André hadde tro på å bli forkjølet. Vad og Myjlaren begynte et ambisiøst gå-prosjekt, og gikk nærmere en mil denne formiddagen. Masse regn, ingen vakere. Resten av gutta ventet forholdene ut på Sirkuset. Vår venn, Trond, dukket også opp langs bredden, drassende på en fangegjeng. Han mente vi hadde plassert oss godt, og at det kom til å skje ting når regnet ga seg.

Vi stoler på Trond og han hadde selvfølgelig rett igjen. Det begynte å klekke bra med Baetis, og flere store beist kom sporadisk opp. Vi fikk flere gode forsøk, men Hemsil-fisk er ikke som annen fisk. Alt må liksom stemme. Frustrasjonen bredte seg, og det ble ingen griser denne ettermiddagen. I retrospekt er det lett å se at vi ikke var nøye nok med alt vi foretok oss. For kåte på grauten er det noe som heter. Tror jeg.

Vi tok farvel på bredden, og Doktor Vad satt seg stille ned i sivet. Han dro frem blokka, noterte og skriblet. Det endte med to streker og et bredt smil. Hypotese bekreftet.

Bonus: Seb med en fisk fra høstfisket i Hems. Foto: Magne Andersen