Juli 2012

Harrsommer 5: Charterfiske i nord

Tekst: Åsmund Indrebø Næs
Svensk nasjonalsport. Foto: Even Sehested

Vademannen Travels og Monsterbedriften hadde forent krefter med målsetning om å etablere et nytt fiskereise-konsept. Ambisjonen var en fluefiskecharter til antisyden (aka nord-Norge) der elva skulle være lett tilgjengelig, og påmeldte gæmliser skulle ha tilgang på døgnfluer og ørret kun få meter fra telt eller lavvu. Praktisk og enkelt. Alle klappet da flyet landet, men den fastboende turguiden Boamonsteret hadde ikke kalkulert med alle x-faktorer i det nye reisekonseptet.
Tyrkershots og tørrflue.

Vi skimtet en spanjol gjennom kvistane, en rev på blank fisk.

I tillegg til de to turarrangørene var tre reiselystne charterturister påmeldt. De tre var hele Telemarks stolthet (Myjlarguten), den nykronede ørretspesialisten(Aftenposten) Linum Meister og den spanske lassaronen Julius Rafaelo Andresias. Med store forventninger knepte de tre på seg rompetaska og dro sokkene godt oppunder kneet, selvfølgelig under sandalene. All inclusive, sa folk.

Fredag
På destinasjon ble vi mottatt av reiseguide med obligatorisk mappe under armen. Guiden var Boamonsteret, som for anledningen hadde lagt om til svensk. Han mente alle charter-guider var svenske. Bussen rullet mot elv mens Reisemonsteret ga oss opplæring i villmarksliv og lokal “skikk og bruk” i mikrofonen. Noen svenskguidede timer senere ankom vi elven. Det var kaldt og lite insekter i luften. Vannstanden var noe høy, men guiden insisterte på at dette var gode forhold. Vi dro på oss arbeidsantrekket, og kom oss ut på matta. Guiden tok oss med oppstrøms, der han omsider fant vakende fisk. Bordet så ut til å være dekket for turistene, og Vademannen meldte seg som frivillig. Et flyt, og fisken tok som en sigøyner. Det viste seg at den “store” ørreten var en harr på 8 hekto, men det var en fin start læll. Vi fant ikke flere vakere denne dagen, og kvelden veltet inn. I lavvuen ble det fortært gyros og Galliano. Party hard.

Huslige forhold rundt campen
Julio Andresias var hissig på harrgrauten. Foto: Even Sehested

Lørdag
Den positive(!) guiden var tidlig på’n og bygde tru som ei gammal los. Han dro oss med flere kilometer oppstrøms, mens han hele veien mente at vi “straks var fremme”. Omsider var guiden fornøyd, og pekte ut frekke stamplasser, bakevjer og strømkanter. Det vaket sporadisk, og vi kastet oss over moroa. Julio Andresias åpnet ballet med fast fisk, og vi andre fulge tett. Det viste seg dessverre at fangsten var blank med rød ryggfinne. Harren var overalt, og den ga blanke i om den fikk krok i leppa. Etter tilslaget ristet den tre, fire ganger på hodet, før den fant det for godt å heise det hvite flagget. Den la seg på rygg som ei tøyte, klar for å taues inn til døden (aka release). Lignende fravær av livslyst finnes trolig kun i Finland (?). De fleste pinnene lå på godt over kiloen, så turistene mistet en og annen i den sterke strømmen. En dags kosefiske av harr var hyggelig, men ikke styggartig. Hvor var strobelysene, foampartyet og ørretorgien? Hvor var 90-talls klassikerne, Viking-pubben og innkasterne med gebrokne norske greetings? Søndagen skulle definitivt brukes konstruktivt. Guiden tok grep, og ga oss igjen tro på at morgendagen kunne bli optimal. Vannstanden var synkende og temperaturen økende. “Søndag, gutter, søndag!”

I lavvuen på kvelden nevnte Guiden i en bi-setning at hans yndlingsturist Linnum denne søndagen hadde lurt opp en ørret på halvannen kilo . Om dette var guidejug eller spesialistalvor vites ikke.

Vademann har fanget i elv
Guidemonsteret gliste for penger i charterkassa. Foto: Even Sehested

Søndag
Vademannen fikk det for seg at det ikke fantes ørret i elven. Han ville avslutte ørretjakt, og heller forsøke å gjenerobre tittelen som harrkonge. I tospann med ørretspesialisten (og harrguiden?) Linnum Meister dro de nedstrøms. Guidemonsteret tok med seg resten av lauget oppstrøms igjen. Langt oppstrøms igjen. Flere timer og et dusin kaffekopper senere hadde vi fortsatt ikke funnet ørret. Det var lite insekter på vannet og selv den overoptimistiske guiden begynte etterhvert å miste trua på gylden fangst. Vi hygget oss med kilosharr og forsøkte å nyte det “tilrettelagte” charterlivet. Det bar omsider noe lutrygget tilbake til campen. Fisket hadde skuffet, og vi trøstet oss med Gresk salat og Vodka Battery. REAL Gresk Salat, that is. Vademannen og Linnum returnerte etterhvert også, og deres prosjekt om gigaharr hadde heller ikke båret frukter. Vi lærte virkelig leksa, og fant det smart å gjøre det beste ut av den småkjipe situasjonen. Den pålitelige flaskekameraten Larsen presenterte seg, og stemningen snudde omsider dramatisk. Larsen ass, eneste karen du kan stole på.

Vi er koplet til veven for å få lese Voes siste innlegg på bloggen
Myjlarguten aus Sauherad habst der Harr gefangt. Foto: Even Sehested

Mandag:
Med meget begrenset tro på storfanst tuslet vi langsetter elvebredden denne formiddagen. Vi nøt naturen, friheten og paraplydrinkene. Vi erkjente at grov ørret på tørrflue ikke kan kjøpes for penger. Men kanskje handler ikke jaget etter storørreten egentlig om storørreten? Kanskje er det prosessen med venting, godt selskap, harr og kamerat Larsen vi egentlig søker? Det blir uansett neppe charterfiske neste år; ikke alt kan kjøpes for pesetas.