July 2015

F15: Finnmark, som alltid

Tekst: Åsmund Indrebø Næs

Etter fjorårets blinktreff med bind for øynene, var det naturlig å forsøke seg på samme oppskrift i år: Teste ut nye elver. Myjlarguten hadde trålet seg gjennom så og si alle sidene på internett, og kommet opp med et knippe alternative destinasjoner med detaljerte satellittbilder og tilhørende notater. Det skulle bare være å spankulere inn i og lande kiloser. Denne gangen var banden større, men tiden mindre. Kort tur og kort referat. Men, Finnmark. Som alltid.

Yngste T - alltid beredt. Foto: Åsmund Indrebø Næs

Yngste T – alltid beredt. Foto: Åsmund Indrebø Næs

Dag 1

I Kirkenes var det sommer. Blå himmel, sol og akkurat passe varmt. Stemningen var ledig, og sjargongen begynte falle på plass etter måneder med lite kollektivt Rib-fiske.

Mye har skjedd siden første ekspedisjon i Finnmark. Vi åpnet med et langt besøk på burgersjappa, fullstendig utenkelig for noen år tilbake. Etter en antigastronomisk reise på de tusen øyer, bar det mot utmark. Myjlarguten hadde som i fjor sortert alternativene i fargede permer, og det var konsensus om å satse på den røde permen – en tilsynelatende perfekt elv, passe stor, med mange svinger, øyer og andre severdigheter. Det var en halv mil å gå, og vi navigerte per printet kart. De ble sånn halvveis vellykket. Etter nærmere en mil, med de siste kilometerne i tung myr og tett buskas, var det befriende å igjen se en Finnmarkselv. Vi tørket svetten og slapp sekkene demonstrativt i bakken for å markere en slags målgang. Årets høydepunkt, selv om elva akkurat her var homogen, dyp og relativt kjedelig. Mandager, månedskort og vekkerklokker var endelig på trygg avstand, og vi kunne fokusere på det virkelige primærbehovet – fiske ørret med tørrflue, eller tørr flue som vi nå kalte det. Laget splittet, noen nedstrøms, noen oppstrøms.

Sydenliv i nord. Nordliv.

Sydenliv i nord. Nordliv.

Myjlaren, Vad og Madzen dro oppstrøms, og etter noen hundre meter sakte spottegange åpenbarte det seg et vakkert parti. Det minnet om Kola – sakteflytende og rolig elv, avbrutt av spredte kampesteiner. Det var jevnt over en meter dypt, og det klekket moderat med døgnfluer – tilnærmet perfekte forhold. Ikke mange minutter senere fant vi vakende fisk. Nuppevak under buskene bruker å være et godt tegn. Vademannen snek seg nærmere, og knøt på en Vader-klekker. Han la ut, og noen sekunder senere forsvant flua. Alt skjedde usannsynlig fort, et plutselig klimaks helt uten forspill. Fisken kom fort inn og veide rundt kiloen. Naturen solgte seg sjeldent billig. Minutter senere fikk Myjlarguten et tilsvarende oppspill. En ny fisk nuppetvaket under buskene tjue meter oppstrøms. Igjen tok fisken på første flyt, og igjen veide den rundt kiloen. Latterlig enkelt. Vi satte oss på bredden og knertet årets første Finnmarksøl. Endelig tilbake, og alt var akkurat som det skulle være. Bare enklere.

Nedstrøms var historien en rimelig annen. Unge, Vea og Magnor hadde tuslet  forbi flere idylliske elvepartier med stødige mengder døgnfluer seilende forbi. Men ingen ble tatt. Det ble med venting, og Vea brukte anledningen til å gjøre et solid comeback som sigarettrøyker. Hei igjen, Sondre Kåfjord.

Slank fisk og stor ball.

Slank fisk og stor ball.

Noen timer senere dabbet klekkingene sakte av, og vi fikk opprettet kontakt på tross av skral mobildekning. Vi avsluttet arbeidsøkta relativt tidlig, og dro tilbake til campinghytta for å legge hus og kjerring i potten på pokerbordet.

Dag 2

Vi splittet oss igjen i to grupper, og nedstrømsgjengen ga nedover en ny sjanse. De var innstilt på å gå fandenivoldsk langt. Det måtte jo være fisk nedover også, og avstand skulle ikke være den avgjørende faktoren. Resten av banden dro oppstrøms. Vi luntet forbi Kola for å bli bedre kjent med elva, og støtte etterhvert på et nytt praktfullt parti. En liten, stilleflytende sideelv ålte seg ned i hovedløpet ved en sandbank. I krysningspunktet var en stor høl med uleselige strømmer. Etter noen minutters skue la vi merke til to nuppevakere tett på hverandre – og Madzen skulle til pers. Etter fjorårets stang ut, unnet vi han sårt et løft på en kilos. Og andrereis viste klasse. Den store mannen listet seg frem, og lurte fisken med en liten parachute. Fangsten var riktignok et slips, men til gjengjeld et fryktelig langt et. Det veide 1,3 og Madzen kastet armene i været.

Madzen med slipset rundt huet. Nesten. Foto: Åsmund Indrebø Næs

Madzen med slipset rundt huet. Nesten. Foto: Åsmund Indrebø Næs

Post-fange-eufori. Foto: Åsmund Indrebø Næs

Post-fange-eufori. Foto: Åsmund Indrebø Næs

Nå hadde hele oppstrømsbanden landet pen fisk. Finnmarkssola tittet frem, vi hadde sommerferie og et par, tre pils i sekken. Vi dro frem frem den gamle slageren ”himmelsenga”, et myggnett på fire kubikkmeter, og nøt følelsen av å være på rett sted til rett tid.

Nedstrøms var det ingen eufori i himmelseng. På tross av nydelige elvepartier, stødig klekking av døgnfluer og lite vind, så de ikke snurten av en ørret. Det ble med sigarettrøyking.

Etter en hvil i himmelseng var det tilbake på kontoret, og sjefen der oppe ga oss flere meningsfulle arbeidsoppgaver. Myjlarguten landet pen fisk, og Vademannen mistet ifølge han selv en virkelig kraftig sak. Madzen danset på bredden i ren kilos-transe. Det nærmet seg kveld, og nedstrømslaget kom oss i møte. Klekkingene ebbet sakte ut, og vi jobbet noen timer overtid uten særlig produktivitet.

Elvestubb og tilhørende bredd. Foto: Åsmund Indrebø Næs

Elvestubb og tilhørende bredd. Foto: Åsmund Indrebø Næs

Mot natta returnerte vi til hytta, og de aller fleste navigerte mot badstua. Kald pils i et varmt rom gjør tydeligvis noe med menn. Stemningen ble grovere, og testoet fylte rommet som et kjøttmarked på Hvar. Det ble heldigvis ikke noe ”hooking”. Ingen Skam.

Dag 3

På tross av de flere alternativene destinasjoner i mappesystemet, reiste vi tilbake til samme plass. Turen var relativt kort, og det var vanskelig å forlate noe vi visste kunne levere sånn rimelig. Spriket i de to fløyenes fangstrapporter førte denne morgenen riktignok til noe gnisninger i gruppa. Arbeiderklassen nedstrøms ville det privilegerte oppstrømsborgerskapet til livs – Karl Marx, hei på deg. Det ble både snakk og baksnakk om immunitet, solidaritet og fiskeplasser, selv om det gikk relativt fort over og revolusjonen uteble. Kanskje var det Ephemera Danica som var den magiske tobakken i den sosialdemokratiske fredspipa. En slags Einar Gerhardsen med tre haletråder. Den dukket i alle fall opp fra intet, og den ”lille” fredsdua spredte latter og glede på tvers av sosiale klasser. Alle godtet seg i vakende ørret, selv om de virkelige bautaene uteble.

Foto: Anders Thormdosæter

Såkalt tørr flue. Foto: Anders Thormodsæter

Gjennom strå for anledningen. Foto: Selfie

Gjennom strå for anledningen. Foto: Selfie

Dag 4

Det var meldt mye vind, og Yr traff sjeldent godt. Opp mot sju, åtte sekundmeter møtte oss i døra, og dagens ambisjoner ble kraftig justert. Vi håpet å kunne finne en rolig bakevje eller sving, og ta godt vare på de få mulighetene vi regnet med å få. Ved elva ble ambisjonene justert ytterliggere. Vi så to vak på fem timer, og returnerte til hytta rekordtidlig.

Ryddesjaumannen. Foto: Even Sehested

Ryddesjaumannen. Foto: Even Sehested

Etter en klassisk Vadebiff, var det åpent for kulturelle bidrag. Dessverre ble det ingen buktaling. Derimot hadde Madzen forberedt en fangequiz. Som året i forveien var konkurransen utarbeidet på A4-ark og bodde i en knørvete Rema-pose, tydeligvis et forsøk på å etablere et slags trademark. Markedsstragien satt som ei trulte, og quizen ble igjen en stor suksess. Etter timer med bratt flaskeføring og mye krangling kom vi oss i mål, men det ble aldri konsensus om hvem som egentlig vant. Særlig Vea godtet seg med spørrekonkurranse denne kvelden. Han fikk en slags rødvinsflis i fingeren, men det stoppet han ikke fra holde det gående til tidlig morgen.

Dag 5

Helt om natta, helt om dagen. Vea var tidlig på og hadde på imponerende vis vasket opp før resten av banden hadde stablet seg på beina. Vi vasket oss raskt og unøyaktig ut av hytta før vi kunne ta fatt på siste dag i felten.

En på tøgga av lokale allergener.

En på tøgga av lokale allergener.

Den fiskeløse og vindfulle gårsdagen ble en naturlig avslutning på romansen med vår nye flamme i rød perm for denne gang. Det var siste mulighet for nye impulser, og vi valgte å speeddate kandidaten i blå mappe. Ved ankomst var elva stor og stri. Den virket lite egnet for tørrfluefiske (tørr flue), på tross av at internett kunne vise til grove fangster på strekket rett foran oss. Det klekket relativt bra med vårfluer, men det var vanskelig å spotte vak. Vi spredte oss i alle retninger med ambisjon om å finne et sakteflytende parti, stødige vakere og lande ei grov purke sånn helt på tampen. Det viste seg vanskelig å finne rolige partier, og enkelte begynte å stripe caddis og store terrestrials over de mest innbydende områdene. Det ga raskt utslag. Flere store ørreter med røde rygger rullet over imitasjonene, men satt aldri på tilslaget. De var oppe og luktet, for deretter å avslå og returnere til oppstilling i matrenna. Det var tydelig at det stod mange frekkpene ørret i de kraftige strømmene, men det ble med visuelle godbiter den siste dagen. I sum ble fangstrapporten sånn medioker for bortskjemte gutter. Finnmark, som alltid.

Pesce. Foto: Even Sehested

Pesce. Foto: Even Sehested

Den vad aus den Haag.

Den vad aus den Haag.