August 2010

F10: Finnmark, ass

Tekst: Åsmund Indrebø Næs
tøffeste gjengen på vidda

Yes, du hørte riktig. RIB har vært Finnmaczkvidda rundt. Vi har sovet i trær og spist røtter. Det er en overdrivelse, men det viste seg at vi alle hadde en Mouwgli i oss da vi ble kastet inn i den samiske jungelens brutale næringskjede. Spis, eller bli spist. Nesten. En historie om overlevelse og griseørret.

myjlaren og vademannen navigerer oldschool..

Forberedelsen

Allerede før jul, under hevingen av det syvende slaget julebakst, kom Myjlaren over noen interressante forumposter på internett. Mange forumskrullinger skulle ha det til at Finnmark kunne by på et fantastisk ørretfiske. Det virket som om kilosørret heller var regelen snarere enn unntaket i det nordligste fylket. Dette gjorde tydelig inntrykk på Myjlaren, ettersom vi i RIB har vært vant med at kilosørret kun viser seg hvert tredje skuddår. Han samlet troppene, og ymtet frampå om en tur nordover. Responsen i gruppa var noe variert, da flere av medlemmene var skeptiske til ferie uten datacomputers og caffe mocca med økologisk melk. Etter flere interne (og eksterne runder) med de mest metroseksuelle medlemmene, ble vi enige om å gi sameland en sjanse. Planen var å tilbringe over to uker på vidda, uten agregat. Vi leste oss opp på Robinson Crusoe, maste oss til tips av erfarne finnmarksfarere og et halvt år senere stod 5 ribbere på Gardemoen klare for ekskursjon. Finnmark ass.
 

Mektig vidde.

Tirsdag: Mot nord

Turen begynte med innkjøringsproblemer på Gardisen. Unge T hadde tatt med den spesialimporterte hotsausen fra Amerika i håndbagasjen, noe herr tollvesen mislikte. Han synes den 300ml store beholderen med saus var svært mistenkelig, og at det luktet al-Qaida av smuglerforsøket. Beholderne ble derfor konfiskert. Deretter ble vi ropt opp ved “gate”, ettersom vi alle hadde pakket propanbeholdere i sekken. Herr tollvesen dukket igjen opp for å konfiskere, og var trolig dritstolte av å ha avverget to terrorfosøk på en dag.

Etter innhuggene i bagasjen, ventet ytterliggere problemer ved ankomst Alta. Samemafiaen introduserte seg ved å stikke kjepper i hjulene til de nyankomne “søringa”. I stedet for å opplyse om at bussen er klar for avgang, var meldingen i speakeren at bussen akkurat hadde reist. ”Ja, da har bussen akkurat gådd”. Typisk samemafiaen. Vi lærte at dersom noen begynner setninger med “ja”, gjelder det å holde øyne og ører åpne.
 
Heldigvis finnes det mange nordpå som også er positive til “søringa”. En gladfull tusseladd uten tenner på første rad i bussen kunne trygt plasseres i denne kategorien. Han var trolig “straight outta Rorbua”, i alle fall “straight outta” et sted det omsettes brennevin. Han gliste og sikla, og spurte om vi var fra Sverige. Vi avkreftet dette, noe overrasket over vår egen landsmanns fraværende evne til å plassere riksmålet geografisk. Vi lo, han lo og bussen hompet videre mot utmark.

Bytte av sko for å unngå mer gnagsår. Husk å gå inn skoa før langtur!

I likhet med tusseladden, som minnet forbausende mye om Oluf, var bussjåføren også en søringvenn. Vi ble sluppet av på riktig koordinat, og plutselig stod vi ensomme tilbake med stillheten og den mektige vidda. Reality check. Vi angret hardt på det hasardiøse prosjektet, men kastet oss ut i det med godt over 40kg på ryggen. Ett skritt av gangen. “Luksus kan ikke kjøpes på vidda, det kan bæres” var mottoet.
 
Etter 7 timer beinhardt slit og ditto syting hadde vi tilbakelagt litt over en mil i luftlinje. Vi hadde også pådratt oss gnagsår, hundrevis av myggstikk, brokk og kolera. Vademannen mente at naturen kunne ”eta på’n”, og de fleste ribberne støttet påstanden. Vi slo opp telt halvveis og sovnet på sekundet.

Sliten duo. Vidda gir og vidda tar, som en vismann engang sa.

Onsdag: Blod, svette og elv


Onsdagen fortsatte der tirsdagen slapp. Vi gikk, søyt, og gikk mer. Våre semitrente kropper ble utsatt for sjelden hard belastning, og det var hovedsakelig viljen som førte oss frem til første elv på lista. Etter tips fra ringrever i fluefiskegamet, hadde vi på forhånd fått koordinater til en flott camp med flat mark og utsikt både oppstrøms og nedstrøms.Vi kastet sekkene fra oss, og rigget opp en camp på størrelse med circus Arnardo. Endelig skulle vi få betalt for de ekstra kiloene på ryggen.

RIB setter spor

provisorisk stangholder

Vi hadde alle personlig telt, i tillegg til felles lavvu, stoler, dusj, stort myggnett, bindeutstyr og rimelig bredt utvalg hva angår mat og brennevin. Vi skulle hygge oss ihjæl, og ikke lenge etter at vi hadde satt oss ned ved elva, så vi turens første vak. Turen inn hadde virkelig tatt på, for første gang i RIB-historien klarte vi å la fisken vake i fred. ”Mysen Coffee”, mat og quiz ble fundamentet for den første kvelden ved elvebredden.  ”Mysen Coffee” er for eventuelt nye lesere en lokal avart av dens mer kjente bror ”Irish Coffee”. Den østfoldske varianten inneholder enkelt sagt mer grut og mer støyt. Dog mindre melk. Ved midnatt kom regnet, og vi sovnet med østfoldsk promille.
 

beholdninga

tørking i vinden

Torsdag: Tru og overtru

Ivrige foran turens første fiskedag, kastet vi i oss havregryn og kom oss ut i elva. Magnor og Unge T dro oppstrøms, mens Myjlaren, Vademannen og Sønn dro i motsatt retning. Etter en treg og noe skuffende dag for de tre sistnevnte, returnerte de slukøret mot campen og trøstestøyt. Det hadde klekket noe Baetis og noe Aurvilli (døgnfluen vi håpet skulle klekke), men det hadde vært lite fisk oppe. Noen timer senere braste Magnor og Unge T inn i lavvuen med elektrisk optimisme og kassevis med tru. Magnor hadde perset på tørrflue med fisk tett oppunder kiloen. Det hadde klekket godt med Aurivilli, og plankeørret på størrelse med to tom fir tom hadde rullet ”head & tail” over Aurvillier stødig som Jonas Gahr. Som så mange ganger tidligere smittet trua, og som så mange ganger før smittet den hardt. På tross av at de to nyfrelste hadde fortalt at vakefestens nachspiel var på siste pilsen, kastet Myjlaren og Vademannen igjen på seg vaderne og raste oppstrøms. At det var en halvtimes gåtur betydde ingenting. Det viste seg selvfølgelig at Magnor og Unge T hadde rett. Festen var over, og alle Aurvillier var ryddet opp. Det var lite som minnet om kalas, men trua var tilbake i hele laget. Vi gledet oss stort til fredagen!

mennesket

 
Fredag: Finn fram sjampisen

Hele gjengen dro selvfølgelig oppstrøms til elvestrekket der Magnor og Unge T hadde overvært vakfesten dagen før. Aurvilli begynte snart å sprute, og vakfesten tok til igjen. Myjlaren fant en pool med flere pene griser, og la parachute-dunen over den største purka. Purka ble lurt, og etter 15 minutter med tungetaling og joik, ble det rosa dyret ført inn i håven. Det var sterke scener som utspilte seg i elva da vekta viste 1700 gram. Fangstrapporten var allerede reddet, men det var flere ribbere som ville melde seg på grisefesten. I samme binge øynet Vademannen mere bust som brøt overflaten. Galten ble rundlurt, og vekta viste 1400 gram.

fisken veies inn

1400 gram

 
På vei tilbake til campen tok Myjlaren, Vademannen og Magnor en alternativ rute på andre siden av elva. Her ble det funnet flere eksempler på samemafiaens utspekulerte metoder for å etnisk rense fylket for “søringa”. Flere kreative “søringfeller” ble oppdaget, og vi kom oss heldigvis helskinnet tilbake til campen. Finnmarksapartheid it is, og det trengs trolig et fotball-vm for å samle fylket. Ole Henrik Magga, ta notater.

klassisk søringfelle. det skal mere til for å lure oss. her illustrerer magnor hvor uheldig man kan være

Lørdag: Mer gris

Vi våknet til en ny kald dag, og håpet på mer klekking av Aurvilli. Magnor og Sønn dro nedstrøms, mens Vademannen, Myjlaren og Unge T igjen dro oppstrøms til strekket som hadde servert oss gullrekka på fredagen. På veien ble vi omringet av en sint orrhane, men Vademannen temte den med tverrfløytespill.
 
Den første tiden på vidda hadde kommunikasjonen vært preget av mye prat på trøndersk. Av uvisse grunner sådan. Spesielt “Vamaijnn” og “Ajndærs” var gjengangere som hadde høstet mye gapskratt. Den trønderske sjargongen fikk om mulig en enda sterkere posisjon da “Vamainn” vadet for dypt, og ble døpt “Bamainn”.
 

Rib goes Finnmark. Samefolket, lay low.

Finnmarksviddas “dagens” var gris også på lørdagen. Myjlaren hadde igjen et godt håndlag med dyra, og veiet dagens tyngste råne inn til 1550 gram! Etter et intenst fiske på formiddagen, fulgte en etterlengtet varm lunsj og kaffe. Gleden stilnet fort da vi oppdaget at vi hadde glemt kaffekjelen. Heldigvis var det noen i gruppa som hadde holdt seg våkne i o-fagstimen, og visste at man faktisk kan koke vann i både papir og plastikkbeholdere. Monsen, ta notater! Vi fylte brennevinsflaska av plastikk med med vann, la den på bålet, og kokte vann nok til mat og kaffe. Som prikken over i’en i villmark, lagde vi hull i korken slik at vi kunne sile gruten fra kaffen. Now that’s villmark fo ya.

Potetmos med vann kokt på plastikkbeholder. Førstereisere, ta notater

Etter maten dro “Bamaijnn” opp fjellsida for å få dekning på mobilen. “Bamaijnn” ble da “Klatremaijnn”.
 
Tilbake i HQ møttes de to lagene for å utveksle dagens erfaringer. Sønn og Magnor hadde også hatt en fantastisk dag i elva. De hadde fisket ut området nedstrøms for campen. Begge hadde perset med fisk på henholdsvis 1100 og 1250 gram, gratulerer! En mindre matfisk hadde også blitt kakket i hodet og blitt fortært med olivenolje og krydder. En fornøyd gjeng drakk Mysen Coffee og nøt midnattsola.
 

sønn knerter stekefisk

unge t gjør dypdykk i insektslivet

Søndag: Varmere vær og mer mygg

Etter to dager med kaldt vær og kanakas klekking, våknet vi til en varm søndag. Vi kjørte vanlig morgenrutine med grøt, kaffe og på med vadere. Etter noen timer i elva hadde fortsatt ingen i gruppa funnet steady vakende fisk. Det varme været ga mye mindre klekkinger av Aurvilli, men desto mer mygg. Om det triste væromslaget var et biologisk ekspriment fra samemafiaen vites ikke, men myggen begynte virkelig å bli irriterende. Vi tok på oss myggnett, og lo fælt fordi vi så ut som birøktere. Birøktere, stand up.
 

myj og myggen

“Vamaijnn” dro etterhvert oppstrøms og fikk på tross av lite vaking lurt to fisk over kiloen. Lenger ned i elva, i svingen etterhvert kalt Magnor-svingen, møtte Myjlaren en krabat som senere skulle bli mye omtalt på ekspedisjonen. Krabaten introduserte seg med kraftig plasking og herjing i vannskorpa, som en downser i svømmehallen. Myjlaren skvatt til, og tenkte at det måtte være en hund. Han skjønte etterhvert at det var en diger ørret som jaget småfisk. Dyret ble døpt “Bikkja”. Myjlaren snek seg ut oppstrøms for dyret, la ut en parachute dun og “mendet” ut line. Bikkja angrep flua som en pittbull og snella hvinte som en chiwowow (?). Noen få sekunder senere hadde bikkja røket båndet, og Myjlaren stod tilbake forskremt som en puddel. Every dog has its day, og søndagen var Bikkjas.

glad vademann

vademannen og myjlaren i himmelsenga. no homo

Mandag: Greker og uvær

Under morgenkaffen bestemte Vademannen, Myjlaren og Unge T seg for å utforske fremmed terreng. De hadde fått tips om et fint strekk ca en mil oppstrøms. Sekken ble pakket og sjumilsstøvlene tredd på labbene. Noen timer senere ankom de pene, sakteflytende partier. Det klekket fortsatt lite Aurvilli, og Myjlaren tok turen enda en kilometer oppstrøms. Mens han fokusert snek seg rundt i samejungelen på utkikk etter vak, fikk han plutselig øye på mennesker lenger opp i elva. Han forholdt seg musestille i buskene, og studerte den menneskelige atferden med nysgjerrige sosialantropologiske øyne. En uke borte fra sivilisasjonen hadde satt spor, og han kjente at han nå følte seg som et av dyra på vidda. Han så på menneskene som inntrengere, og fikk en Mouwgli-aktig følelse i kroppen. Han lot den synke inn noen minutter, før den rasjonelle delen av personligheten tok kontroll. Han strammet seg opp og beveget seg mot menneskene. Her møtte han på “Grekeren”. Grekeren var i Myjlarens hode en rik handelsmann som var på tur med sine to sønner. Han hadde egen bærer, noe som godt på vei bekreftet Myjlarens teori. Rent fysisk var Grekeren typisk for sitt slag; lav av vekst, men kraftig rundt midjen og med solid og trimmet hårvekst mellom nesa og overleppa. Den oversosiale middelhavsmannen pratet som en foss, gestikulerte ditto, og hadde en noe Eddie Eidsvåg-aktig sjarm. Grekeren forholdt seg heller ikke til den nordiske intimgrensen da han vagget tett oppå Myjlaren for å legge ut om egne erfaringer. Han var en hyggelig kar, og det kom frem at Grekergjengen hadde hatt et moderat fiske.

Dvergbjørk i midnattsol.

god stemning rundt lunsjbålet

Etter første møte med andre mennesker på vidda, dro Myjlaren tilbake til de to andre. Vademannen var i ekstase. Han hadde akkurat landet fisk på 1800 gram, og turens største så langt. Fisken hadde stått og slurpet Baetis (en mindre døgnflue) før den rullet over Vademannens dun-imitasjon. Myjlaren fant også en vakende fisk på samme strekk. Igjen tok fisken Baetis, og Myjlaren veide fisken til 1100 gram. Unge T hadde også noe action gående, men slet med å få fisken til å ta. Motgangen begynte å tilta for Unge T, men han viste romslig personlighet ved å holde moralen og humøret oppe. Han klamret seg til troen på at det ville løsne før eller siden, stor idrett av en stor vitenskapsmann.

vademannen med stor fisk

 
Det begynte å regne, og vi følte behov for å dra kalde kropper tilbake til campen. Vi var storfornøyd med utfluktens resultater, særlig med å finne et strekk hvor stor fisk spiste Baetis. Dette var ulikt områdene rundt campen. På veien hoppet slash ramlet Vademannen ned fra en kampestein. Han landet hardt, og måtte ta seg for med to hender. Vademannen mente selv at han minnet om en “katte-ninja”, men vi andre så tydelig at forseringen hadde klarere referanser til en potetsekk. Vi lot han leve med løgnen.

Tilbake ved campen fortalte Sønn om et rimelig bra fiske ved “Magnor-svingen”. Han hadde landet to fisk oppunder kiloen, også på Baetis-imitasjoner. Magnor hadde hatt en tung dag på jobben. Uværet begynte etterhvert å tilta, og Tor dukka opp med en stor hammer. Ettersom vegetasjonen rundt oss hovedsaklig bestod av dverg-bjørk, ble vi redde for at lynet skulle slå ned i lavvuen. Vi fikk “lyn-noia” og la oss i hvert vårt telt.

glad gjeng i lavvu

 
Tirsdag: Restitusjon og god karma

Tirsdagen ble en rolig dag for flere av oss. Vi slappet av etter den lange turen som enda satt i beina, og fisket litt i nærheten av campen. Myjlaren og Magnor så snurten av Bikkja, men ingen klarte å overliste menneskets beste venn.

Sønn, alias Villmarkens Sønn, begynte trolig å bli smålei av alt preiket om tapas og plommetomater. Den erfarne villmarkeren tok en soloekskusjon oppstrøms for å samle tankene og for å få fred fra det metroseksuelle maset. Han hadde kommet over pene partier og høler, men lite klekking gjorde at fisken ikke viste seg.

praktfull elv

Unge T hadde også dratt oppstrøms på egenhånd, fokusert og målrettet for å få hull på kilosbyllen. På tross av marginal klekking, fikk Unge T utpå ettermiddagen endelig sjansen. Fisken viste seg en gang før den voldtok dun-imitasjonen. Etter å vist tålmodighet og god moral de siste dagene, ga Jesukrist endelig litt god karma tilbake. Fisken veide 1400 gram. Gratulerer!

Unge T i sjeldent utsnitt.

Etter en dag med relativt lite action, planla Vademannen og Unge T å stå opp tidlig onsdag, dra oppstrøms og ta en overnatting der. De hadde stor tro på strekket der de dagen før hadde funnet flere storfisk som spiste Baetis. Finnmarkseventyret nærmet seg slutten, og de to hadde tro på en “happy ending” oppe på det rolige partiet.

Kvelden ble brukt til å drikke støyter og avvikle “hat-quiz”. Magnor fra Khagnor var igjen quizmaster og er trolig Khagnors beste på feltet. Roald Øyen, hold på hatten!

Vidde-underholdning; Mysen coffee og UNO.

Onsdag: Hollywood-dramaturgi

Vademannen og Unge T pakket telt, propan og mat og dro oppstrøms som planlagt. Resten av gjengen fisket i nærheten av campen. Her viste det seg at fisken fortsatt ikke ville ha Baetis. Aurvilli var nesten fraværende, og storfisken var ikke å se. Bikkja holdt seg i hundehuset. Vi valgte derfor å fylle tiden med å spille casino alias “frydens spill”. “Frydens spill” leverte varene som alltid.

svøm kompis, svøm

Lenger opp i elva gjorde små marginer historien til en helt annen. Uværet kom, og de to hadde ingen lavvu der de kunne spille “frydens spill”. De valgte derfor å ta turen til campen der grekeren og hans følge holdt til for å se om det var noe behjelpelig utstyr som kunne lånes eller stjeles. Grekeren var dratt tilbake til Akropolis, men som en gave fra Zevs hadde han lagt igjen en presenning. Vademannen og Unge T brukte villmarkskompetansen, lagde gøyneraktig gapahuk av presenningen og fyrte bål på våt ved som holdt dem tørre og varme. Etter en spennende lunsj bestående av potetstappe og nøtter, ga regnet seg og det begynte å sprutklekke Baetis. Som tidligere, begynte storfisken her å slurpe i seg den lille døgnflua. Vademannen og Unge T fikk stor tro på ribbe til kvelds. Etter 40 fluer og 150 flyt, lå det dessverre an til nok et måltid med potetstappe og nøtter. De så tydelig at flere grove ørreter tok Baetis, men selv ikke “Staffan-flua” leverte. Plutselig ble den frustrerende situasjonen snudd på hodet. Den største purka på strekket rullet over Unge T sin store klekkerimitasjon, og dro ut som en drage. Den sprutet ild, og T pådro seg brannsår av snella som spant som en rokk. Etter en hard kamp mellom menneske og drage, håvet Vademannen beistet sikkert inn i håven. Fisken veide 2,1kg, og for første gang i klubbens historie ble 2-kilosgrensa brutt. Gratulerer! Rykter skal ha det til at eksplisitte gledesscener utspilte seg i nærheten av “grekenlandet” denne ettermiddagen. Igjen var dramaturgien etter Hollywood-oppskrift. På RIB-turer kommer høydepunktene kommer alltid på slutten.

Sjokkert T med Kola-ørret på Finnmarksvidda.

Torsdag: Mer klimaks

Den nest siste dagen på vidda dro Sønn, Magnor og Myjlarguten også oppstrøms. Der ble de møtt av en svevende glad T og en Vademann med overraskende mye ro i kroppen. Stolt viste de fram gapahuken laget av stjålet presenning. De var godt igang med nok et måltid nøtter og potetstappe.

vademannen i gapahauken

All spillinga i frydens tegn hadde gjort de nyankomne ekstremt klare for fisking. Magnor og Myjlaren dro avgårde på jakt etter “vakere”. Begge fant pen fisk, og noen kast senere kjørte tospannet fisk parallelt. Begge fiskene kjørte seg ned i hver sin høl, før Magnor sin fisk bestemte seg for å dra nedstrøms. Fortommen røk og Magnor sank sammen. Heldigvis for Myjlaren viste, i likhet med unge T, også Magnor romslig personlighet. Han tro heltemodig inn i rollen som “håvmester”. Fisken veide 1300 gram og Myjlaren ble lykkelig.

Magnor kjører fisk.

myj med pen krokkjeft på 1400 gram

Tilbake ved gapahuken satt Sønn alene ved bålet. Vademannen og Unge T hadde tatt turen tilbake til HQ, og Sønn hadde tilsvarende planer. Han var sliten etter en god dag i elva med flere fisk oppunder kiloen på samvittigheten. Vi ble enige om å slå følge. Plutselig stilnet den irriterende vinden helt, og vi fikk øye på to enorme beist som tidvis var oppe for å spise nyklekkede Baetis. Planen om retur ble utsatt, og Myjlaren snek seg ut i elva. Etter noen få flyt med parachute-imitasjonen, slurpet det ene beistet i seg flua og dro ut snøret som Usain Bolt med krok i leppa. Det begynte å spøke for backingen, og Myjlaren løp etter beistet for å holde det innen rekkevidde. Etter en neglebitende lang drakamp, tok Magnor igjen håvmesterrollen seriøst. Han håvet fisken en meter under vann, og brakk håven i forsøket. En engasjert Myjlar begynte å hyperventilerte da beistet ble veid inn til 2050 gram og RIB-historiens nest største. Gratulerer, Myjlaren!

myjlaren med pers. 2050 gram

Myjlaren svevde den to timer lange gåturen tilbake til campen. Magnor og Sønn gikk.

Sexy finnmarksørret.

Fredag: Avslapping og utflyttingsfest

Etter de to siste dagenes sterke opplevelser, tok de fleste i gruppa en rolig fredag. Sola skinte, og det klekket lite døgnfluer. Jesukrist la opp til en siste hviledag før den planlagte gåturen tilbake til sivilisasjonen. Vademannen var en av få som svingte stanga, og foran nesa på flere ribbere på lunsj, landet han jaggumeg nydelig fisk på 1900 gram. Gratulerer Vademannen! Etter dette var de fleste rimelig mette på landing, og fokuset dreide mer i retning av underholdning, mat og alko.

På ettermiddagen fikk vi besøk. En fiskekollega ved navn Knut dompet innom campen med kone og hund. Vi var allerede godt igang med utflyttingsfesten, og inviterte de hyggelige gjestene inn på støyt og pæreskinke. Det viste seg at Knut definitivt ikke var noen festbrems og tok godt for seg hva angår støyt. Vi utvekslet fiskeerfaringer og hygget oss ut i, og et stykke forbi, de små timer.

Knut og Vademannen

bikkja til knut var heller ikke klar for myggstikk

Lørdag: Gåtur og etterlengtet i-landsfest

Vi våknet alle med tydelige men fra kvelden i forveien. Etter fest kommer hverdag, og vi forbredte oss på at lørdagens retur skulle bli blåere enn en mandag. Planen var å ta en overnatting på veien, slik vi hadde gjort på turen innover. Før avreise brant vi opp alt unødvendig utstyr. Vi fyrte opp vadesko, gamle klær og annet rask for å lette sekkene noen kilo. Det var uvisst om hvorvidt bålet var klimavennlig, men vi hadde for sikkerhets skyld kjøpt utslippskvoter. Fredrik Hauge, ta notater.

Ettersom all mat var spist opp og endel av utstyret brent, viste sekkene seg å være minst 10 kilo lettere enn 10 dager tidligere. Vi valgte en annen rute tilbake, noe som i sum ga oss en langt mer komfortabel retur enn vi hadde fryktet. Etter noen timers gange, kalkulerte vi oss frem til at vi faktisk kunne rekke sivilisasjonen og Peppes Pizza den samme kvelden. Dette ga oss masse ekstra motivasjon, og vi meislet på gjennom samejungelen. Regnet kom, og vi ga alt i kampen mot naturkreftene. Gulrota var dusj og god mat. Halvveis til sivilisasjonen kastet vi nedpå det siste måltidet med Real Turmat. Med motiverende musikk på øra, tilbakela vi den siste mila på ny Finnmarksrekord.

Obligatorisk gå-bilde. Luksus må bæres på vidda.

Endelig ankom vi E6, og var stolte som haner av å ha gjennomført den store ekskusjonen uten beinbrudd eller dødsfall. Det tok ikke lang tid før vår mann Steinar rullet opp med jeepen sin. Det var en fantastisk følelse å sette seg i den varme og myggfrie bilen med myke seter. Steinar var en knakanes bra kar, selvfølgelig ikke “connected” (til samemafiaen that is). Han hadde en positiv instilling til det meste, og syntes ikke engang vi luktet vondt, bare litt myggolje. Steinar fortalte oss om resultatene i fotball-vm, og vi så frem til kveldens bronsjefinale.

På Rica Hotel skulle det restitueres på høyt nivå. Etter norgesmesterskap i dusjing og kretsmesterskap i såpe, dro den reine og euforiske gjengen mot Peppes for verdensrekordforsøk i etegilde. Vi boltret oss i pizza og øl servert av den nydeligste jenta nord (og sør) for polarsirkelen, Stina. Takk Stina, Peppe og Mack! Vi sees neste år!

post-vidda. takk peppe for mye mat

Konklusjon / refleksjon

Allerede før avreise omtalte vi prosjektet som “tidenes tur” eller “den siste turen”. Den sistnevnte betegnelsen ble hovedsaklig brukt av ribberne som ikke skulle delta. Folk rundt oss begynte allerede før avreise å grave fram leteaksjonsvesten, men internt i ekspedisjonsgruppa hadde vi stor tro på et vellykket opplegg. Det var derfor utrolig tilfredsstillende å gi kriterne svar på tiltale. I tillegg beviste vi at tru kan flytte fjell, i hvertfall forsere dem.

Vi har denne gangen valgt å dele refleksjonsdelen inn i fire viktige faktorer; det sosiale, fisket, vær og opplevelser.

Sosialt: Den sosiale komposisjonen var optimal. Alt fungerte som kukk i varmt smør, og det var faktisk ingen tegn til sutring, knurring, gnissing eller gnassing. Fra start til mål var det all love. No homo.

Fisket: Fiskemessig var turen også fantastisk. Særlig de første dagene ga et supert fiske med store klekkinger av Ephemera Aurvilli. Fangstrapporten ble etterhvert brutal, og burde vært ilagt 18-årsgrense. Mange eksplisitte beist ble landet, og vi har aldri før opplevd makan til landingsmaraton. Fantasi ble virkelighet.

Vær: Vær og tørrfluefiske har ofte en omvendt proporsjonal sammenheng. Godt vær gir færre døgnflueklekkinger, men samtidig er det behagelig med sol og sommer. Vi fikk både sol og regn, en god kombinasjon. Vi hadde også relativt lite vind de fleste dagene. Tatt i betraktning Finnmarksviddas hyppige væromslag, var været nesten optimalt.

Opplevelser: Blod, svette, tårer, gnagsår, turmat, villmark, vær, mygg, mangel på hygiene og en stokk Uno gjorde turen til noe helt spesielt. Vi har aldri før hatt en tur med så mange nye erfaringer, og spesielt gjorde det nådeløse villmarkslivet inntrykk på en bortskjemt gjeng. Vi har mentalt vokst ti år på den to uker lange turen, og den fungerte sånn sett som en forsinket konfirmasjon. Gutter ble menn på rekordtid. Om vi allikevel skal sette fingeren på noe, må vi dessverre gi dyrelivet noe kritikk. Vi så mange ulike fugler, men både jerv, ulv, mår, mink, marehund, wombat og kråkewombat glimret med sitt fravær. Step yo game up!

Takk til:
Svein for tips og tricks
Jokke, Magnus og Andreas for tips og tricks
Knut for ekstremt god stemning
Steinar for skyss
Stina for fantastisk pizza og et fantastisk smil
Odd for sekk
Veabjønn for alt (utstyrsansvarlig i RIB)
Bjørn K for snille priser på flyet
Finnmark for godt fiske og hyggelige folk
Grekeren for å være gresk
Samemafiaen for å gi oss en spennende hverdag

Vademannen i full fokus. Nye duns med mye cdc på tapetet.

elv

Flickr Tag Error: Call to display photo '4856743777 ' failed.

Error state follows:

  • stat: fail
  • code: 1
  • message: Photo not found

sundt og godt


 

  • Eneste jeg klarer å si er: EPISK! (jeg er altså målbundet)…

  • K.Y.C

    Sykt bra gutta! men dere gjør det ekstremt vanskelig for meg neste år.
    Montana eller Vidda? RIBhouse eller RealTurmat? Indianere eller Samer?

    Som familemann får jeg ikke «fri» til begge deler, vi får diskutere det over en Mysen Coffee.

    ps! jeg har som lovet en Tequilla Sierra liggende til den som kom sist på lista.

  • Mortendo

    Som vanlig glimrende referert gutter. Grats med 2-kilosgrensa. Legendariske bilder av Unge T.

  • Aha. Det er en fin elv, det der. Fett at dere hadde så bra klaff med føret!
    Mye fin fisk, fine bilder og morsomt skrevet.

  • JanPan

    Godt dere besto konfirmasjonen, og det med glans! Tåredryppende for gamletrenern å se at lagånden og innsatsen lever i beste velgående også utenfor parketten! Fortsett!

  • takk for gode tilbakemeldinger folkens! vi elsker dere alle!

  • unge T

    Takk gamle T!

  • a mor

    superschpaa referat, guten. sehr gut. kjenner jeg blir varm inni meg og savner å være på tur. brygge gourmet-tår med klunk attåt og være mor.

  • Fest bort livet ditt AS

    Denne hjemmesiden var for gjennomført, på kanten til å være direkte NØRD.

    Anbefaler dere å overlate neste års avsluttningarrangering til de freidige jentene i «Fest bort livet ditt AS»! Vi har konkurransedyktige priser og mye MORO! Vi kan fikse flyvende elefanter som mater gjestene med gullgafler. Vi har to champagnefontener på lager og noen som kan bære sekkene deres – siden dere ser så skrale ut.

    Stort blunk fra de heite jentene dere vil ha men ALDRI kommer til å få….

    Blunk blunk.;(

  • Hei jenter og takk for en hyggelig henvendelse.

    Vi skal seriøst vurdere dere som eventselskap for neste års avslutning, det er tydelig at dere har mye å by på. Flyvende elefanter og gullgafler er ting vi lenge har hatt lyst til å få til! Dessverre er nettsiden deres nede for tiden, dette bør utbedres asap. PS. vi har andre eventbyråer på blokka også.

    Stort blunk fra de heite guttene dere vil ha og kan få billig.