December 2017

Alene i Patagonia

Tekst: Anders Thormodsæter

Det var den gangen da jeg, unge T, skulle utforske det sydamerikanske kontinent etter ørret og selve meningen med tilværelsen. Jeg så frem til å føle litt på ensomheten og så på det hele som et sosial eksperiment. Vi snakker riktignok om et beskjedent omfang, det var bare drøye to uker før samboeren skulle dra meg ut av bomsetilværelsen. Det var årevis igjen til Monsen, men når var du sist alene i over ett døgn?

Tilbake i sofaen i Norge igjen var det interessant å lese gjennom notatene fra turen. Maken til svulstig, teatralsk, selvhøytidelig oppgulp skal man lete lenge etter. Det måtte tones ned betraktelig, men leseren vil fortsatt se spor etter hvordan en hjerne fungerer uten korrigeringer utenfra. Det er fascinerende hva blandingen av ensomhet og søramerikansk kultur gjør med en. Samtidig har vi kanskje godt av noe mer rødvinsfilosofi i hverdagen, så her kommer et knippe av det samt noen opplevelser fra Patagonia.

Del 1: Det første møtet

Pokker, missa flyet! Hvor er føreren! Jeg stod fortapt på mellomlandingen i Buenos Aires etter at klisjeen om sedate argentinere slo til og det tok tre timer før bagasjen dukket opp på samlebåndet. Omsider kom jeg meg videre med et senere fly, i retning sørover til selveste Patagonia. Flyturen gikk fra skyskraperlandskap til endeløse områder uberørt av mennesker og elv etter elv etter elv.

Vel fremme kom det flere utfordringer. I et land med opptil 30% årlig inflasjon har det blitt satt i gang restriksjoner på bankuttak, noe som gir lange køer foran minibanken. Etter endelig å ha fått ut en god sum penger slo det meg at jeg ikke på noe tidspunkt under transaksjonen hadde satt inn noe bankkort i automaten, før banken naturligvis spyttet ut en annens kort. Det viste seg at mannen foran meg hadde glemt kortet sitt og jeg hadde nettopp stjålet et par argentinske månedslønner. Men etter å ha kontaktet banken som igjen kontaktet lokalradioen, som igjen annonserte saken over eteren fant vi en lettet eier og det var endelig duket for fisking.

Gaucho. Foto: Anders Thormodsæter

Jeg hadde fått detaljerte tips fra en erfaren traver i området, de bestod i tre lite opptråkkede elver hvor bredden aldri var over 20m og dybden sjelden over 1m. Elvene bestod ikke nødvendigvis av de største trofeene, men holdt solide stammer av både brun og blank ørret. Min mann i Patagonia hadde også gitt meg ett viktig tips til fluer; ta med noe stort. De man gjerne har pakket ned i boden når man ønsker å vise at man har fisket lenge nok til å gi slipp på barnehagelogikken om at store fluer gir stor fisk. I Patagonia er det faktisk ofte slik at stor fisk liker store fluer. Jeg hadde derfor fjernet en rad med mikroskopiske Montana-fluer og byttet dem ut med store caddies, andre vårfluer og jammen også en gammel gresshoppe som etter et tiår i boksen endelig fikk sin jomfrutur på vannfilmen. Den ga meg mye spennende fiske. Det finnes riktignok også døgnfluer her, men klekkingene var magre så tidlig i sesongen og fisken ofte uinteressert. Utfordringen ble derfor i større grad å se en fisk, slenge ut en stor flue så nærme at fisken registrerte nedslaget, men ikke for nærme, da ble fisken skremt.  Det ga et eksplosivt fiske, flua la seg knapt på vannhinnen før fisken angrep; en stor overgang fra lange, rolige flyt vi er mer vant til her hjemme. Det aller mest krevende var å holde igjen tilslaget lenge nok, ikke alltid like lett når man til enhver tid også ser alt som foregår under vann.

Etter å ha funnet en teltplass for de neste dagene begynte jeg å utforske den første elva jeg skulle fiske i.  Det var den vakreste elva jeg noensinne hadde sett. Dersom jeg hadde fått fritt spillerom til å drømme opp en ørretelv hadde den sett slik ut. Elva var glassklar, med stadige buktninger, bunnen var en blanding av gul sand og grønne, duvende sletter av elvegress. Dersom man klarte å rive blikket opp fra elva fikk man se barnålskoger og snødekte fjell. Ned i elva igjen var det ørret, mye ørret. Hvor skulle jeg begynne? Det var vanskelig å gjøre et godt valg og det meste av dagen ble brukt til å bare utforske og måpe og dele begeistringen med seg selv.

«Kun fluefiske, obligatorisk gjenutsetting». Foto: Anders Thormodsæter

Etter noen timer fikk jeg omsider stagget utforskertrangen noe og fant en spennende fisk å kaste på. Her svingte elva 90 grader, det var knapt bevegelse i vannet og i skyggen av en loddrett fjellvegg vaket en ørret stødig. Vegetasjonen var tett og det ble brådypt. Det var et krevende scenario, og idiotisk med tanke på at jeg allerede hadde passert dusinvis av enklere bytter. Men fluefiske, som så mye annet, må tillegges mening for å ha noen verdi. I et område med overflod lå noe av verdien i vanskelige, men potensielt givende oppsett. Tilgjengelighet og størrelse var ikke det viktigste. Hadde det vært målet kunne jeg ha fisket med museimitasjon, eller levende firfisle (som en lokal fisker anbefalte), i en av de større, styggere elvene her uten andre hindringer for bakslengen enn strømmaster og passerende trailere. Derfra er ikke veien lang til svenske dammer med dovne oppdrettsørreter, og jeg kunne i så fall spart meg for den lange reisen. Uberørt og vanskelig var derfor riktig.

Det var for dypt for vaderne, men det var 30 grader i lufta, ikke avskrekkende kaldt i vannet, og siden jeg ikke hadde møtt et menneske siden jeg kom til elva droppet jeg vadere og også alt annet. Med bare hodet og armene over vannet fikk jeg omsider slengt ut en flue. Fisken tok raskt og en kilo brun ørret tok et tonn av skuldrene. For en start! Etter å ha skrevet noen svulstige ord til referatet la jeg meg i soveposen like etter solnedgang, for heretter å følge solas døgnrytme.

En hest. Foto: Anders Thormodsæter

Dagen etter våknet jeg av at det var iskaldt i teltet og en gløtt ut viste at det hadde snødd i løpet av natten. Det var vinterens siste utpust, og dette ble en ganske annen fiskedag, nakenfiske var uaktuelt. Overraskende nok var det fortsatt aktive ørreter, jeg fikk utforsket elva videre oppstrøms og fikk flere fine, både av brun og blank kulør.

Etter nok en god fiskedag, la jeg meg igjen selvgod og tilfreds, men før søvnen rakk å ta over banket det på teltet. Det var en indianer, han tilhørte mapuche, den eneste gjenværende stammen av de som opprinnelig bodde i Patagonia før europeerne pløyde over kontinentet. Han var det første mennesket jeg møtte langs elva. Det var tydelig at han forsøkte å uttrykke misnøye over noe, men han kunne ikke engelsk og heller ikke spansk, og jeg kunne verken hans språk eller spansk. Etter å snakke forbi hverandre både med munn og kropp, forsøkte jeg meg, i mangel av noe bedre, på universalspråket: «Pesos?» Det viste at jeg var et sant produkt av vestens tankegods og det kunne vært fornærmende, et angrep på hans integritet. Men, skuffende kanskje, det viste seg å være løsningen. Min ide om at det var det spirituelle og ikke det verdslige som stod sentralt i disse traktene spilte fallitt. Jeg var på hans territorium og leien var tilsvarende 25kr natta.

Mate. Foto: Anders Thormodsæter

Jeg hadde flere gode dager i elva. Fisket var spennende og de endeløse gåturene for å utforske nye strekker enda mer spennende. I alenetilværelsen fikk hjernen fritt spillerom, noe som var befriende, men samtidig også litt skremmende.  Å gå inn for å få en fiskekompis her hadde streifet meg, men sannsynligheten for å bli låst i en situasjon der personen etterhvert gikk meg på nervene var for stor, det var et mer skremmende scenario enn å være låst i egne tankerekker. Kanskje er det en stadig økende grad av slik logikk som til slutt skaper en einstøing? Uansett trivdes jeg godt i mitt eget selskap. Samtalene gikk i ett. Jeg hadde før turen lurt på hvor lang tid det skulle ta før jeg begynte å snakke med meg selv, svaret var omtrent 24 timer. Men jeg savnet å dele natur- og fiskeopplevelsene med noen andre enn dagboka. Ekstasen over å fange fisk ble alltid etterfulgt av et lite antiklimaks i form av tomhet. Dessuten begynte jeg å bli mektig lei av 12 skiver hvitt brød med peanøttsmør og syltetøy fordelt over tre daglige måltider. Frykten for å bli dårlig alene i villmarka begrenset det kulinariske, det samme gjorde total mangel på turmat i sortimentet til matbutikken jeg hadde hamstret opp fra.

Den femte dagen ved elva fikk den nåværende tilværelsen et oppbrudd. Nærmere en mil oppstrøms for teltplassen og deretter fire timer kjøring fra nærmeste fiskebutikk knakk stanga. Og her hadde det vært flott å sette inn en historie om en leviatan av en ørret som tok med seg flua og halve stanga i utraset, men sannheten var et slitasjebrudd etter 9 år med frustrert kasting. Livstidsgaranti hjalp lite her ute, og jeg måtte ta fatt på veien til nærmeste butikk som solgte en dyr nok stang for mitt ego. Dette gjorde også utslaget til å utforske en ny, noe mer tilgjengelig elv og opphold på hostell.

Del 2: Ny tilværelse

Jeg hadde nå fått sjekket inn på hostell, dusjet, spist ordentlig mat og snakket med andre enn meg selv. Hostellet bestod bare av argentinere.  Da jeg spurte en av dem “do you fish” var svaret “no i drink mate”. Han hadde skjønt det. For argentinere er mate, en type bitter te, en livsstil. På samme måte som at man kjenner igjen nordmenn på sekk og en halvåpen allværsjakke, vil man på reise i Sør-Amerika kjenne igjen argentinere ved at de bærer på en oppakning bestående av termos med varmt vann, en mate-kopp fylt av grønnbrun yerba og en bombilla – et metallsugerør med filter.  Dette ble en periode da matedrikking og sosialisering tok fokuset bort fra ørretjaget.

Naturen. Foto: Anders Thormodsæter

På hostellet var det en interessant blanding av karakterer treffende illustrert av hva de visste om Norge. Javier gikk på filmskole og hans favorittregissør var Joachim Trier, Martin var mer interessert i biler og kjente godt til Petter Solberg og faktisk også Henning, Julio forgudet Dimmu Borgir, mens Ricardo så opp til Tor Heyerdahls stadige opprør mot etablissementet. Tilbake fikk jeg en smak av det argentinske i form av parilla – en grill plassert midt i peisen over trekull dekket med biff, gresskar og servert med chimichurri. Så begynte musikken, alle kunne spille og alle kunne synge og alle kunne danse – unntatt èn. Sjangeren var folklore og dryppet av kjærlighet, sorg og anger. Min kultur virket brått noe hul.

I Patagonia slo det meg stadig hvor lite argentinerne hadde utnyttet det kommersielle potensialet her. Kanskje var dette nok et produkt av min vestlige kulturarv – alt skal utnyttes, tømmes, grådigheten skal mettes. Kanskje dét hostelleieren Ricardo ønsket var å ha nok kunder til å stagge sulten og litt til, men heller ikke flere enn at han kunne sitte til soloppgang og fortelle røvere og ikke tenke for mye på frokosten til gjestene som straks måtte forberedes. Men Ricardo konkurrerte ikke bare med likesinnede, han konkurrerte også med en drøss amerikanere som bygget overdimensjonerte lodger til overdimensjonerte priser og tilbød skreddersydde opplegg hvor alt du trengte var å gli inn i simms-uniformen, legge flua der guiden pekte, hale inn steroide ørreter og posere for bildet til peishylla. Jeg maler med bred pensel her, men det er ingen tvil om at jeg var fornøyd med at mine pesos heller havnet i lomma til Ricardo og i empanadas-bua på hjørnet.

Det er ikke bare i fluefiskenæringen det drives rovdrift på i Patagonia. Private investorer har kjøpt store landområder fra korrupte myndigheter uten egentlig løyve og jaget urbefolkningen bort. Dette høres ut som noe fra fordums tid, men pågår i aller høyeste grad ennå. Blant de verste er Benetton, den italienske kleskjeden. Men alt er ikke bekmørkt. Blant annet har Patagonia (klesmerket) og North Face også kjøpt store landområder i Patagonia, men de har løst det på en litt annen måte. Områdene ble gitt tilbake til myndighetene med kun ett krav, at de ble omgjort til nasjonalpark noe som blant annet innebærer at naturen beskyttes og at ingen lenger kan gjøre krav på området. Så tenk litt på hvor du kjøper den neste genseren.

Men nok moral, på tide å fiske litt igjen. Etter noen dager med halvhjertet fiske og helhjertet konsum av mate var suget etter sovepose, telt og ensomhet tilbake.

Selfie uten hender. Foto: Anders Thormodsæter

Glassklart. Foto: Anders Thormodsæter

Del 3: Ny elv

Det var den vakreste elva jeg hadde sett. Jeg hadde funnet meg en teltplass ved innsjøen der elva rant ut, og jeg hadde 15km med elv å boltre meg på, nærmest alene. Like oppstrøms for teltplassen delte elva seg i en rekke løp, hver av dem smalere enn fem meter, men ikke smalere enn at de huset voksen ørret.  Det var et kilent fiske, det eneste som er vanskeligere enn å kaste langt er som kjent å kaste veldig kort og etter mye frustrasjon ble fiskelysten overvunnet av eventyrlysten etter å oppdage nye strekker. Lysten til å utforske, og ikke fiske, var faktisk så stor at jeg på et tidspunkt glemte igjen fiskestanga ved elvebredden, noe jeg oppdaget kilometere senere.

Et stykke oppover elva fant jeg et ekstra spennende område jeg brukte noen timer på. Her åpnet landskapet seg, elva var på sitt bredeste og beveget seg døsig nedover. Bunnen var dekket av meterlangt elvegress. Døde trestammer og små øyer av sand brøt opp harmonien og ga interessante sømmer. Det vaket naturligvis. For å nå elva her måtte jeg krysse en gresskledd slette som viste seg å være en hengemyr. Det var som å gå på en vannseng, for de som husker slikt. En ubehagelig opplevelse forsterket av stadige funn av dyrekadavere. Men vak har en sterk tiltrekningskraft. Omsider nådde jeg elva og nå måtte jeg vente på at fisken igjen skulle vake etter at jeg hadde flyttet på så mye vann at fisken var på vakt. Jeg hadde nok en gang gått forbi en rekke muligheter bare for å oppsøke det vanskeligste, men det ga gevinst, etter lang kamp lå en nydelig brun, stor ørret i håven. Jeg mottok gratulasjoner fra Skybert og vi gikk videre på nye eventyr.

Patagonia hadde gitt meg både store opplevelser, store tanker og kanskje også litt visdom. Jeg utviklet et noe mer minimalistisk fiske. Jeg fisket nå uten mothake, det utgjorde overraskende liten forskjell på antall mistede fisk, men å løsne kroken gikk langt mer smertefritt fra både fisken og mitt synspunkt. Jeg hadde også lagt fra meg vekta, riktignok uten vilje for den hadde elva tatt med seg, men det gjorde at fokuset på størrelse ble mindre, eller i det minste kunne man runde oppover, og sparte også fisken for noen sekunder ekstra i håven.

Takk Patagonia, vi sees igjen. Hasta la vista, hasta luego!

Empanadas. Foto: Anders Thormodsæter

Devolucion. Foto: Anders Thormodsæter